Jeg var deprimert i over 10 år. Nervøs, innestengt, 24/7 gaming, lettere manisk og brukte ofte kveldene på å tenkte på hvor befriende det ville være å si adjø. Men med en skam over hva familien ville tenke om meg, ettersom jeg er lært opp med at selvmord er det mest egoistiske valget man kan ta, klarte jeg heldigvis aldri å gjøre det.

Jeg vil påstå at jeg hadde en ganske tøff oppvekst med narkomane foreldre, en død og senere inn i fosterhjem.
ADHD'n og tourettes syndromet mitt hjalp ikke heller.

Jeg hadde et daglig forbruk på rundt 2-3g hasj fra jeg var ca 19 til jeg var 23 med noen dager/uker pause her og der, da jeg måtte besøke familien.

en kveld da jeg var 23 år gammel, for ganske nøyaktig ett år siden, var jeg nok engang tom for hasj.
Jeg sendte en snap til dealer, hun var også tom for hasj. MEN, hun hadde igjen noen sukkerbiter med LSD.
På dette tidspunktet var jeg så desperat etter en rus, desperat etter å glemme- at jeg hadde kjøpt hva som helst. rivo, O, hva enn hun hadde hatt.

jeg husker jeg brukte bilturen hjem på å reflektere/stresse/le over hva som ventet meg.
jeg kom hjem, la jeg meg rett ned i sofaen, slo på PS4 og la sukkerbiten på tunga, vingla den litt rundt i munnen mens jeg ventet i spenning.

jeg skal ikke prøve å bruke tid på å forklare hva som skjedde, for det forstår jeg ikke selv. jeg så ingen rosa elefanter e.l. det eneste jeg vet er at de neste 6 mnd var ulikt noe annen epoke i livet mitt.
jeg følte en kobling til mennesker jeg aldri har følt, jeg sitter igjen med følelsen av å vite at jeg klarer HVA ENN JEG VILL.


jeg oppfordrer ingen til å selvmedisinere lsd slik som jeg gjort- det kunne virkelig gått galt mtp sinnstillstanden min på tidspunktet.

Når det er sagt håper jeg LSD blir et verktøy for psykiatere i Norge, i fremtiden

-semis