To ting som slår meg når jeg leser dette.

Du sier han har løyet til deg, og at du derfor ikke kan stole på ham. Jeg skjønner følelsen og frustrasjonen, men du beskriver samtidig at du visste forhistorien hans med rusavhengighet. Når man går inn i et forhold med en som har en slik forhistorie, så må man ta høyde for slikt kan skje. Spesielt når man snakker om en fortid bare måneder eller få år tilbake. Hadde han vært nykter i 20 år kan man kanskje ha andre forventninger. Rusavhengige lyger for å kunne ruse seg, så enkelt er det. Det er en del av sykdommen, og man må ta det eller stikke. Generelt er de ikke mindre til å stole på enn andre mennesker, men avhengig av hvor omfattende problemet er og hvordan omverdenen møter dem så vil det i varierende grad påvirke samlivet.

Nå er det ikke slik at jeg mener du har gjort noe dumt ved å innlede eller være i et forhold med ham, men dette vil være en del av denne personen helt til den dagen han får kontroll på det. Takler man det ikke, så stikk. Det jeg ville tenkt var hvordan jeg kunne hjelpe, og hvordan dere kunne leve i lag - med barn. Det tenker jeg må bety at dere blir enige om noen regler og reglene må være basert på absolutt ærlighet. Han må kunne si til deg: Jeg vet jeg kommer til å røyke før jeg henter ungen i barnehagen. Eller enda verre: Jeg vet jeg lovet å hente barna i barnehagen i dag, men nå har jeg røyka og da får jeg det ikke gjort. Da må dere finne en annen løsning. Uten kjeft eller trusler. Lignende regler må man sette for alle situasjoner som kan bli aktuelle. Utgangspunktet bør være barnas sikkerhet og barnas beste. Hvis dere ikke klarer å bli enige om reglene, kanskje etter er par runder med prøving og feiling, så mener jeg det ikke er så mye mer å bygge på. Når man viser så stor forståelse og legger til rette for at han skal slippe å lyge, så er det lov å kreve noe tilbake. Det ene er at løgn får konsekvenser. Kanskje ikke første gangen eller andre gangen, men det bør ikke være veldig mye å gå på før du stikker. Ikke for din egen del, men for barnas beste. Det andre er at man må forvente at personen har et oppriktig ønske om å bli nykter, at behandling og tiltak iverksettes og følges opp. Det er lov å feile, men ikke å gi opp. Og så må du sette deg noen grenser i hodet ditt på forhånd. Hvor lenge skal du holde ut uten bedring? Uten vilje til å gjøre noe med det? Hva hvis det blir verre? Hvor mye verre? Hvor mange glipper, tilbakefall og regelbrudd skal du tåle? Dette er dine grenser, og er ikke noe du skal fortelle om på forhånd. «Du får tre sjanser!» ... da starter garantert lygingen igjen, må jo ha noe å gå på. Men det er selvsagt fornuftig å lufte at det vil være en grense en dag, men det skjønner jo han også.

Det andre som slo meg er at det er faktisk ikke greit å være rusa med barn. Selv om noen her prøver å avdramatisere det hele - «det er jo bare hasj» ... Jo mindre barna er, jo verre. Neida, en garva hasjrøyker blir ikke helt ubrukelig etter å ha røyka litt. Selv om man kan diskutere evt risikoøkning og evne til å reagere adekvat i prekære situasjoner, at det er ulovlig og at det før eller siden vil være noe barna skjønner (noe som vil påvirke deres syn på rusmidler), så er ikke det min største innvending. Min innvending er at spesielt små barn er ekstremt sensitive for hvordan foreldre ter seg. De er avhengige av adekvate responser på alt de foretar seg, og selv om en voksen kan sitte å analysere far-barn situasjon og ikke se noe påfallende, så plukker barna det opp. Litt feil timing i trøst, empari, litt feiltolkning når barnet trenger oppmerksomhet - og ikke, urimelige sinne eller frustrasjonsreaksjoner ... summen av alt dette (og mye mer i samme gate) påvirker barnet og er ekstremt viktig i utviklingen av et barns følelseliv og personlighet. Det er ingen tvil om at hasjrøyking vil påvirke en forelders evne til å være en god forelder i så måte - hele poenget er jo å forandre måten man sanser, tolker og føler ting. Du kan lese om tilknytningsteori om du vil lære mer om akkurat dette. Nå er barn, genetisk sett, veldig forskjellig utrustet når det gjelder hvor mye de «tåler» av slikt, og ofte er de forbløffende robuste. Noen har alvorlig psykisk syke foreldre eller foredre i alkorus som virkelig ikke klarer å fylle barnets behov for tilknytning - og får ingen problemer i etterkant. Andre kan bli ødelagt av vesentlig mindre. Det blir aldri helt perfekt uansett, men å gamble ved å med vitende vilje ruse seg som forelder er rett og slett ikke greit i lengden.

Så selv om jeg mener dere bør forsøke, at dere må ha ærlighet og bruke litt tid på alt dette, så ville jeg i alle fall ikke tenkt veldig langt fram i tid før grensen var nådd. Lykke til!