Fantastisk fine folk. Det ordnet seg til tross for at alt av formaliteter var avsluttet og søknadsvinduer lukket.




Det betyr ikke at jeg er helt clean. Betydningen av dette igjen blir fort gjenstand for destruktiv krangling så la meg bare si noen ord om det.

Jeg har ADHD. Jeg har blitt diagnostisert, elller, jeg har så og si blittt det. Problemet var jo selvfølgelig at jeg kjørte i meg speed under utredningen og dermed hadde noen merkelige fravær av symptomer på tester særlig følsomme for nettopp ADHD. For å få diagnosen endelig bekreftet, må jeg innom psykiater, men jeg sitter litt igjen med en følelse av at det blir like meningsløst som etthvert annet forsøk på å redusere hele personligheter ned til spørsmål av typen "hva er likheten mellom et tre og en flue".

Dette er nok fort gjort, men jeg har enda hørt så mye rart rundt det å skulle medisineres etter å ha vært i behandling. Såvidt jeg har forstått må en eventuell opptrapping skje i institusjon, og det har jeg overhodet ingen anledning til å tulle med pr nå. Uavhengig av dette forlanges en flat spredning av stimulantene - på tvers av ferier, arbeidsfokus, arbeidstid og søvnrytme. For ikke å snakke om det faktum at selv en dobbel dose, relativt til helsevitenskapen, ikke nærmer seg mitt trivselsnivå dersom effektivt og faglig utfordrende arbeid venter.

For det andre så har jeg en og annen sprekk på andre ting. Det vil jeg alltid ha, det har jeg alltid hatt. Dette er sånn jeg vil leve livet mitt, dette er den måten jeg mener at jeg får mest igjen for å leve det på. Jeg har klippet strengen og frasagt meg familiebyrden, jeg er min egen øverste sjef og jeg har hverken planer om eller mulighet til å ta sertifikatet med det første. Om jeg mener at det enestående arbeidet jeg fra tid til annen må produsere på enestående kort tid forutsetter tweaking av min biokjemiske balanse så er det faktisk ingen andre enn min sin sak - såfremt jeg faktisk leverer.

Så enkelt er det faktisk. Så lenge jeg presterer på et enestående nivå er tilregnelig, reflektert, rasjonell og samarbeidsvillig så er det faktisk ingen som har noe som helst med min selvmedisinering å gjøre.

Skulle jeg noensinne gjøre betydelige beslutninger på vegne av aksjonærene under påvirkning, da kan vi snakkes igjen om uforenelige aspekter av livet jeg lever og måten jeg lever det på. Av denne grunn inneholder samarbeider konsuler rundt akkurat dette - om jeg plutselig forsvinner i en tåke av piller og sprit så mister jeg umiddelbart ansvaret i mitt eget selskap.

Frem til den dagen (som forøvrig aldri kommer) vil jeg fortsette slik jeg gjør nå, med stadig mindre impulsinntak til fordel for strukturerte tilnærminger og tidvis helt rusfrie dager.

Enda de fleste som kommer fra et 0-forbruk som sammenligningsgrunnlag vil finne bruken min omfattende, vil enhver person med erfaring fra LAR, ADHD eller angs-behandling vite bedre. Jeg bruker langt flere forskjellige stoffer enn noen av dem, samtidig som at dosene mine aldri nærmer seg det legevitenskapen omtaler som marsjfart.

Om det er en ting jeg lærte på rehab så er det makten innstillingen du har til substansene du bruker har på kontrollen over ditt eget liv. Jeg lærte meg å bli bevisst på hvilken personlighetstrekk jeg maner frem på hvilken måte, hvilken egenskaper noen substanser evner å augmentere eller handikapp det kan redusere. Men viktigst av alt er vissheten om at en dag uten rus faktisk ikke er en dag uten mening. Det å ikke frykte neste morgen ene og alene fordi det ikke ligger noe klart på nattbordet; det å vite at det viktige møtet du skal på det nailer du uavhengig av om dealer er våken og du rekker å gå innom på veien eller ei.

På mange måter kan mitt bruksmønster minne om egenadministrert LAR, ADHD, insomnia og muskelsvinn. Dosene minner ikke om legevitenskapens udiskutable sannhet overhodet, tvert imot så har jeg utviklet og tilpasset akkurat min tilnærming til akkurat min kropp på en måte som ikke bare ser på det lange løp - men også på forhold aktuelle fra dag til dag...

Tretthet, insomnia, fysisk ubehag, psykisk påtrykk - alt danner et helhetsbilde jeg har med meg i bakhodet hele tiden, et helhetsbilde jeg veier opp mot de behov og forventninger sanntiden presenterer for meg.

Det er slutt på søvnløse netter, utsultede 30-timers-økter, kvasi-paranoide babypsykoser og resten av elendigheten rus fører med seg når det brukes feil og/eller desperat.

Inntil jeg finner en lege som har behandlet cases som meg før, blir jeg nødt til å gjøre det på denne måten. Dette er ikke for å være sta eller endelig "ha rett"; tro meg, jeg ville inn i rehab for å komme ut nulltolerant.

I stedet lærte jeg meg selv å kjenne. Jeg ble kvitt sprøytemissbruket, jeg begynte å se konsekvenser overalt og fikk en ny "list" å legge meg etter: På rehab var jeg omringet av mennesker som jobbet på spreng med å vurdere ståstilling,ganglag,ordbruk,lynne - alt - på jakt etter avvik. Ute blant folk er terskelen for å bli konfrontert med ruset fremferd ekstremt høy - når de ansatte begynner å "jakte" på deg etter å ha blitt outsmarted noen ganger for mye havner du i motsatt bås.

Jeg kommer til å fortsette å jobbe aktivt med ytterligere nedtrapping i takt med økende delegering (og dermed mindre kognitive marathon), med det å bli helt velfungerende helt nykter som absolutte mål til enhver tid. Samtidig så er det dette som er min tid, det er nå det gjelder og det er nå jeg nailer dette.

Enda tiden på rehab var lærerik, muskelbyggende og restituerende så var det endog 5 måneder det er helt absurd at jeg faktisk hadde råd til å ta fri.

Når enden er god blir allting bra; det ser fortsatt ut til at markedet blir et ensomt sted i noen år, men f*en heller. Vi kunne jo hatt et halvt år til.....Hvilken summer vi ender med å ha tapt kan vi kun spekulere i når vi vet hva de første årene av fullskala kommersialisering faktisk vil si hva kapital angår.

Hadde jeg bare fått bittelitt økonomisk støtte når jeg trengte det så hadde aldri noe av dette skjedd. Men jeg er likefult veldig glad for at det gjorde.

Forresten; jeg holder for øyeblikket på med en tekst som skal ta for seg veien videre såvel som hvordan jeg kom hit. Er det noen som har lyst til å ta en titt, eller? Problemet mitt er alltid impulsive og emosjonelle utrop når jeg jobber mot administrative og kommersielle mål; dette jobber jeg aktivt mot å undertrykke. Har allerede et par stk som ser på første utkast; jeg kan godt ta ét par herfra om noen vil-



Det er uheldig med opiater, absolutt. Jeg har enda ikke klart å holde roen under lengre økter uten, men jeg er samtidig veldig konsekvent på å bruke en brøkdel av LAR-pasienten jeg får det av sin foreskrevne mengde. Avhengigheten jeg har til Subutex pr nå er ikke verre enn at jeg kan knulle når som helst og at nys kan fremprovoseres et halvt døgns tid etter inntak. (Dette er seriøse metoder for å måle bedøvelsesgrad. Nysingen i alle fall. Knullingen er vel strengt tatt runking. Men ja - er villig til å utfordre hvem som helst på evne til å måle blodplasmakonsentrasjon av hvilket som helst opiat, helt selv )

Så fort de lange, tunge innsatsene avtar og ting går litt av seg selv vil jeg sette inn nådestøtet mot opiatene. I motsetning til stimulanter så føler jeg daglig hvordan opiater reduserer kilingen i pikken hver gang jeg ser en søt dame. For ikke å snakke om hvordan de geniale punchlinene alltid kommer når jeg er på mitt mest nyseklare.

Tror helt ærlig at det å gå av Subutex etter mitt regime blir så enkelt at jeg nesten må få dokumentert det på et vis.