View Single Post
Anonym bruker
""
Generert avatar for denne anonyme brukeren
Trådstarter
Skrev her lenger opp , glemte å legge til om psykosene også som hun under min forrige kommentar minte meg på. Jeg hadde mange netter og dager jeg ikke sov i det hele tatt fordi han var i psykose, enten var det noen som var ute etter han, lys som blinka som han var sikre på var politilys, plutselig kunne han ringe å si han hadde gjemt seg i skogen i kuldegrader og jeg frykta han skulle fryse ihjel og visste ikke hvor han var og gikk ute å leta hele natta i panikk, i starten trodde jeg på han, ble livredd for at noen var ute etter oss jeg også men skjønte etterhvert det var psykoser når han begynte å vise at han var bombesikker på at noen hadde gjemt seg bak gardina hos oss, at det lå en bombe under sofaen, at bestekameraten skulle knivstikke han så han barrikaderte seg foran døra med kniv og venta på han og brølte i flere timer at han var klar (for å bli drept/gå i kamp) til han ble utslitt, måtte gå på tærne hele tiden å ta hensyn, så kom dagene han hadde nedtur og bare ville dø og risikoen var reell så jeg kunne ikke ha mitt eget liv og gå noen steder, måtte passe på han, eller om han gikk på butikken kom han ikke tilbake og jeg led i et døgn og trodde han hadde hoppa i elva før han dukka opp igjen.. Jeg gikk ned mange kilo av å være i forholdet og det var grusomt å se en man var forelsket i sånn..

Før bestod omgangskretsen min seg av bare rusliberale og jeg har alltid vært det selv men etter det forholdet tåler jeg ikke ha noe med rusbrukere å gjøre, sitter igjen med traumer av den frykten og intensiteten jeg opplevde med han og rusmisbruket og alt det førte meg seg av vold og psykoser. Du ts tenker sikkert at fyren din ikke er i nærheten av så "langt ute" men det var ikke min heller, når man bare møter de iblandt så møter man de på de gode dagene, får ikkeno innsikt i åssen sinnstilstand de egentlig er de andre dagene bare fordi de sender en søt melding om at han skulle ønske jeg var der og han ville se meg igjen snart, det er når man først lever med dem at man skjønner omfanget og det utvikler seg bare mer og mer med tiden..desverre..