Så Muffinluv hadde laget en tråd om hans erfaring med lykkepiller, og tenkte jeg hadde noe å bidra med der selv.

Etter noen turbulente tider, ble jeg i 2010 oppdaget av mine foreldre da jeg skulle henge meg selv. Det ble oppdaget med ytterst tilfeldighet, og jeg ble dagen etterpå tatt med til lege.
Der kom det frem at dette ikke var mitt første forsøk, og at jeg flere ganger hadde kuttet meg, kvelt meg selv med ledninger og lignende.

Legen virket ganske useriøs, og satt opp timer noen uker fremover, en gang i uken. Disse gikk jeg til, og hadde da samtaler med en ganske så uinteressert lege.
Min mor oppfattet dette, samt at jeg ble verre, og etter å ha oppdaget nok en gang at hun ikke kunne overvåke meg 24/7, kontaktet hun BUP - Barne og Ungdomspsykiatrisk avdeling.

Der ble jeg møtt av en saksbehandler som tok meg veldig serriøst, og var veldig interessert i det jeg fortalte. Selv fant jeg ikke helt kjemien med han, og bad om en annen. Da fikk jeg en hyggelig, tysk dame, som jeg heller ikke følte meg komfortabel med. Til slutt fikk jeg en utrolig snill dame som het Elin. Jeg og Elin fikk god match, og jeg følte for å slippe ut det jeg følte for henne.

Etter mange opp- og nedturer, ble jeg i 2011 fremstilt for innleggelse på UPA - Ungdomspsykiatrisk Avdeling med akutt fare for liv og helse.
Det var et veldig utrivelig opphold, men når jeg tenker tilbake, ser jeg hvor godt det egentlig gjorde for sjelen.
Der fikk jeg resept og oppstart på to medisiner;
Vallergan - Innsovingsmedisiner, for å hjelpe meg med søvnproblemer
Fontex - Motvirkende for depresjoner og angst ("lykkepiller")

Jeg følte meg ikke komfortabel med å gå på Fontex, men etter en veldig sterk samtale med min mor, bestemte jeg meg for å være samarbeidsvillig, og gjennomføre dette.
Fontex mener jeg å huske ikke anbefales å bruke lengre enn 1 år. Her er mer informasjon om Fontex.
Bivirkningene første uken slo meg ganske hardt med utrolig hard mage, og tilbringte mye tid på toalettet. Dette gikk imidlertidig over
Dager, uker og måneder gikk, og jeg hoppet litt frem og tilbake mellom 20-40 mg doser daglig, alt etter hva psykologen mente. Hoppet også mellom Fluoxetin Sandoz og Fluoxetin Ratiopharm, alt etter hva som var tilgjengelig på apoteket. Effekten var visste den samme, sa de.

Det ingen informerte meg, eller mine nærmeste om, var de bivirkningene som kunne fremme selvmordstanker eller selvmordsforsøk. Selv om jeg selv mener disse ikke kom av medisinene i etterid, er det likevel betenkelig.
Medisinene hjalp meg ganske godt i en god stund, og fjernet bunnen av de forferdelig bølgedalene jeg hadde. Derifra og opp sørget jeg for selv for med den energien og livsgleden jeg opplevde.
Etter ca. 8 mnd prøvde jeg for første gang selv å slutte på medisinene.
Dette gjorde jeg uten samråd med lege eller psykolog, som jeg fremdeles gikk fast til. Det gikk ikke. Jeg var blitt avhengig. Jeg ble dårlig, spydde, greide ikke gå på skolen, omgås folk, svare telefonen eller gå på butikken. Jeg følte meg helt elendig og var veldig ensom. Da det etter hvert kom frem at jeg hadde prøvd å sluttet, begynte jeg på igjen med tvang fra min mor. Flere ganger nevnte jeg for min psykolog, at det kanskje var på tide å bytte medisiner, siden jeg ble så dårlig da jeg sluttet, men hun sa at det ikke var tiden for det.

Flere ganger i ettertid prøvde jeg på det samme, siden ingen ville hjelpe meg å slutte. Resultatene ble verre. Jeg opparbeidet meg en veldig hissig, agressiv og voldelig personlighet som kom frem da jeg sluttet.
Jeg hadde veldig mye positivt pågående i livet mitt, og så selv at jeg kunne slutte, dersom jeg ikke hadde vært avhengig. At jeg ikke trengte medikamenter for å takle dagene lengre.

Men nei, med en gang jeg selv prøvde nedtrapping, ble jeg mørk, ensom om innesluttet. Kuttet meg og tenkte på å ta mitt eget liv flere ganger. Hadde også et forsøk, som igjen førte til innleggelse. Heller ikke da var det noen som ville høre på meg da jeg sa at jeg ville bytte medisiner. Heller ikke da var det riktig tidspunkt.

Husker spesielt en gang jeg skulle slutte. Det var i en periode hvor jeg var veldig lykkelig, hadde fått meg dame, festet mye og var veldig sosial. Veien var ganske kort derifra, til at jeg sto med kniv og truet min egen far på livet om han ikke kom seg unna meg.

"Alt" ordnet seg da jeg begynte på igjen
Jeg tok kontakt med lege for ca 2 mnd siden nå, og sa at jeg nå ville gjøre enda et forsøk på å slutte. Det ble dårlig mottatt, og han anbefalte ikke å gjøre det med tanke på tidligere historikk. "Det kan ikke være meningen at jeg skal bruke disse hele livet," sa jeg. "Om det fungerer, hvorfor ikke?" ble jeg møtt med da.

Men, tross alle odds, idag, 3 år etter første inntak, har jeg nå vært fri for medisinene i 5 uker, og det har gått ganske bra hittil. Noe kortere lunte, men ikke så eksplosiv som tidligere. Heller ingen mørke perioder så langt. Krysser fingrene og satser på det holder seg slik denne gangen!

Så, det var min erfaring, kunne skrevet mye mer, men er begrenset hva man legger ut.
Håper det er til nytte for noen!

MVH
Pulev1