View Single Post
Jeg er veldig glad for at jeg klarer å stå i jobb, og at jeg nå prøver meg på skole, jeg håper at jeg klarer å få til en utdanning.

Siden sist jeg skrev her inne har ting vært litt jævlig men nokså greit, jeg har hatt lite med folk å gjøre så da er ikke tankene like tunge. Men på forelesning her en dag snakka jeg med en annen jente og hun var så klart kjempe pen. Glad jeg hadde på meg sminke for jeg ble flau når hun snakket til meg og jeg hatet å se henne i øynene fordi hun var så pen og jeg så at hun tenkte negativt om meg. Følte hun analyserte hver en mm og tenkte at herregud stakkars jente som ser så jævlig ut...

Som sagt når jeg har lite/ingenting med andre mennesker å gjøre, da øker selvtilliten. Jeg begynner å sette meg mål, tenker at ting ordner seg, at jeg ikke er så fæl som jeg vil ha det til. Men så snart jeg går på butikken eller på forelesning eller på jobb så begynner tankene å spinne. Nå vet jeg at jeg kommer til å bli invitert på en fest av en kollega, og jeg kommer ikke til å dra. Jeg har veldig lyst til å ta meg en tur ut og ha det gøy og snakke med andre, men jeg vet at jeg blir tilbakeholden og nervøs, føler meg dårlig i forhold til de andre og da drikker jeg for mye for å dempe disse følelsene. Dette ender så klart med at jeg driter meg ut kraftig, skjedde flere ganger i slutten av tenårene.

Kjenner mye på ensomheten, vil ha en mann i livet men jeg vet ikke engang hvordan jeg snakker med menn lenger. Og jeg tror ikke der finnes en mann som vil røre meg med en pinne engang. Forstår ikke hvordan jeg kan nyte sex igjen eller tro på at en mann liker meg når det i min verden er fullstendig umulig. Nå er jeg forøvrig ikke deprimert, jeg har noen grunner til å stå opp om morgenen for tiden og dagene går og jeg har ting å gjøre, ergo er dette tanker jeg sliter med hele tiden. Jeg dagdrømmer MYE for tiden, f.eks er jeg i en helt annen verden når jeg er ute og kjører bil, når jeg går på butikken osv. Vanskelig å fokusere når jeg leser bøker eller ser serier osv, jeg forsvinner i en annen verden der jeg er en annen person enn meg selv.

Jeg føler selv jeg er et ok menneske, eller for å si det sånn en god person, men så tenker jeg at der er mange som er bedre enn meg. Om jeg tenker en positiv tanke om meg selv så vil jeg automatisk finne en grunn til at den positive tanken ikke er bra nok eller fair. Husker det var en på jobb som sa at hun så opp til meg fordi jeg var så flink og lignende.... Jeg ble satt ut ettersom denne personen er veldig flink og mye flinkere enn meg, og vedkommende er på mange måter et mye bedre menneske enn meg. Så jeg har lurt på hvorfor hun sa det, var det for at hun ønsket komplimenter selv? Er hun usikker på seg selv og trenger å høre at hun er flink? Hun er et sånt typisk menneske som ALLE liker, sier alltid de riktige tingene, hyggelig, smart, reflektert og hun er så klart veldig pen også. Så jeg sa jo det som det var, at hun er kjempe flink og mye flinkere enn meg og det gjelder de andre også. Det blåste hun bort. I ettertid har jeg følt at hun ikke liker meg lenger og at hun ikke syns jeg er så flink likevel. Merker at jeg trekker meg unna. Samme med en annen som sa til meg at jeg var flink, men det gjorde hun bare kort tid etter jeg hadde sagt til henne at hun er som skapt for dette yrket og at hun er flink med mennesker. Ergo hun ønsket bare å gi et kompliment tilbake. Jeg øver meg på å gi komplimenter fordi jeg ofte har lyst til å si fine ting til andre og jeg syns at om man er flink, snill og gjør en god jobb så fortjener man å høre det, men jeg er usikker på hvordan de tar det. Jeg vet jo selv at når jeg får komplimenter blir jeg egentlig bare lei meg fordi jeg føler/tror at de ikke mener det. Problemet med å gi komplimenter er også at man gjerne får et kompliment tilbake, slik som med hun ene jeg komplimenterte. Det her ble litt rotete men håper dere skjønner.

Setter pris på innleggene her inne. Det varmer veldig, og det er trist men samtidig godt å vite at jeg ikke er alene. Jeg har ikke dratt til fastlegen enda for å få psykolog, jeg veksler mellom "jeg trenger det ikke for jeg kan ikke bli frisk fordi jeg er egentlig ikke syk jeg ER faktisk grisestygg og et forferdelig menneske og jeg kan ikke bli bedre" og "ting kan ordne seg jeg kan bli bedre livet kan bli verdt å leve", men lander alltid på at det er ikke noe poeng, psykologer kaster bort tiden med meg.
Sist endret av Mafakkaz; 4. september 2020 kl. 19:26.