Sitat av
Anonym bruker
Skal helt ærlig si jeg kjenner meg igjen i alt det du skriver. Har fundert en del på dette selv, men har ikke kommet så langt enda hehe.
Merket at jeg startet å tenke anderledes på ting når jeg var 19, da jeg bare trakk meg mer og mer unna andre, å begynte å føle på at ingenting i verden egentlig gir mening.
Er 24 nå og sånn min oppførsel har utartet seg, så vil jeg helt ærlig kalle meg selv en psykopat.
Man lyver til andre for å virker bedre enn man er, eller for å ikke tape ansikt, man gjør mange lit "shady" ting bare fordi man vil komme seg ut av en lei situasjon.
Det eneste som plager meg med å ha det sånn er at jeg lyver til de jeg er glad i, noe jeg ikke ønsker å gjøre, men er ikke så lett når jeg ikke eier impulskontroll. Bortsett fra dette så har jeg lært meg å leve med at det er sånn jeg er, så da er det bare å leve noen år til, så er man ferdig.
Må legge til at jeg har tatt LSD, sopp osv, Etter en sopp tur f.eks så føler jeg at det er bedre i 1 ukes tid, så er det på'n igjen med å føle at ingenting gir mening.
Ja, merker selv at psykedelika "vasker vekk" det onde i meg. Avhengig av turen kan perspektivendringen vedvare i opptil ett par måneder i mitt tilfelle. Men tid og livets utfordringer bringer "dyret" tilbake, som du sier. Det er akkurat som et sykt ego overtar styringen for å beskytte meg mot omgivelsene på en dysfunksjonell måte. Har fundert på om det behøves sterkere krutt her - ayahuasca og iboga.
Bothrops: Stemmer at jeg er i 20-årene, får håpe at du har rett og det jevner seg ut med årene og jeg kan føle kjærlighet og genuin omsorg for en annen person. Det er kanskje det som mangler? Har også tenkt at en slik personlighet er en produkt av en langvarig depresjon som jeg aldri ble helt kvitt, men dyrket frem en masse dårlige beskyttelsesmekanismer rundt den? Der er i hvertfall noe som sitter dypt og forgifter meg.
Beklager for selv-sentrert ranting, det føles godt å avlaste problemet her. Føler at jeg får mer forståelse og struktur i dette, samt gode innspill fra dere
