Hva med å fekte rundt i lufta med den?

Hvorfor *må* du det? Sett at du går på jakt i skogen og ser en person peke på en ubevæpnet person med en pistol. Du hever rifla og skyter ham. Vil du da bli frikjent for nødverge?

Denne konkretiseringen gir dessverre ingen mening.

Nei, faktisk ikke. Jeg bare påpeker at det er glidende overganger hele veien. Hvis det er irmelig å skyte når noen sikter på deg, så er det i mange tilfeller like rimelig å skyte hvis de peker den i din retning - med litt flaks treffer du når jeg skyter fra hofta. Det må også være like greit å skyte noen som i utgangspunktet ikke peker våpenet direkte mot deg, men så gjør en brå bevegelse som kan indikere at de er i ferd med å gjøre det. Det tar et knapt sekund å gå fra "pekende i bakken" til "har deg i siktet" og dersom selvforsvar er målet må du selvsagt skyte før de skjer. Legg disse sammen. Du kommer du uunngåelig dit at dersom du gjør en brå bevegelse med et lite og sort objekt i mørket og en politibetjent oppfatter dette som om du trekker et våpen og er i ferd med å rette det mot de - så har de sin fulle hyre til å skyte deg med mindre du greier å stoppe i tide. Selv om det er noe helt harmløst.

Ikke nødvendigvis, men å ha avfyrt skudd er jo absolutt en indikasjon på at våpenet er ekte og gjerningsmannen villig til å bruke det.

Trekke seg tilbake, forhandle, snakke?

Nei, du er ikke oppriktig nysgjerrig. Du troller. Du er ikke så dum til vanlig.

Ja absolutt. Etikk er vanskelig. I et slikt scenario hadde kanskje den psykotiske idioten ekstra uflaks. Men nå har vi endelig kommet dit at omstendighetene blir avgjørende. Det vi startet med var derimot idéen om at *hvis* du vifter med et våpenlignende objekt, *så* er korrekt respons å skyte deg. Det var denne tanken som trakk meg inn i debatten. At det å vifte med et våpen, i seg selv bør være gjenstand for å bli drept.

Nå må du prøve å holde på tråden, da. Sett at vi godtar premisset om at politiets rett til selvforsvar strekker seg dit at i alle tilfeller hvor de opplever det som sannsynlig at noen kan finne på å skyte, så er det riktig å skyte først. Hvis politibetjenten tror jeg tar frem en lommebok vil de ikke skyte. På grunn av avstand og lysforhold synes politibetjentene imidlertid at den kan ligne et våpen. Av en eller annen lovlig grunn har de våpen med seg. Før jeg rekker å rette lommeboka mot de roper de at jeg skal slippe den, men jeg reagerer for sent. Derfor skyter de først, slik at jeg ikke rekker å skyte de. Det er et plausibelt utfall, *dersom* vi godtar at sikting = bang. Dersom vi innførte en instruks som tilsa at man kan kunne skyte først av hensyn til egen sikkerhet i alle tilfeller hvor man trodde noen var i ferd med å rette et våpen mot en - så vil lommebøker o.l. begynne å koste uskyldige liv. Slik som de gjør i en del andre land

Det er ikke en stråmann. Det ville ikke engang vært en stråmann om jeg hadde uttrykt meg slik du her sier at jeg gjør; det ville vært en falsk dikotomi. Imidlertid skrev jeg ingen steder at alle, alltid, måtte være redde for å ta frem lommeboka. Er det ikke litt pussig at du anklager meg for stråmannsargumentasjon nettopp ved å gjøre det selv?

Det du mener er at politiet må ha en rimelig grunn til å anta at de har med et skarpladd våpen å gjøre. Og at bæreren av nevnte objekt akter å bruke det. Og jeg fastslår at etter de kriterier du oppgir, så vil f.eks det å snu seg brått mot de mens du trekker frem lommeboka da medføre ei kule kroppen - i noen tilfeller. Det er en uunngåelig konsekvens av å anse våpenpeking som et tilstrekkelig kriterium i seg selv.

Nå snakker vi! Ja, dette er jeg helt enig i! Politiet må foreta fornuftige vurderinger i reelle situasjoner. Ja, hvordan gjør man det, mon tro? Hvis det bare hadde eksistert et verktøy man kunne bruke for å sammenligne data over tid!

Ja, hvor farlig er det egentlig? Hvordan forløper slike situasjoner? Gid man hadde en mulighet til å tallfeste det!

Selvsagt må politiet konfrontere de. Ofte løses saken ved at de trekker seg litt unna og står på trygg avstand til vedkommende blir lei og kan arresteres uten dramatikk. Ikke allid, selvsagt.

Nei, det er faktisk ikke det. Det føles slik. Det er rimelig å føle det slik. Det er intuitivt å føle det slik. Men for å avklare om det virkelig er slik må vi ty til noe mer pålitelig enn følelser og intuisjon.

Yupp! Det har blitt mye tryggere for absolutt alle.

Galt. Forrige - og for så vidt eneste - registrerte dødsfall av politifolk på grunn av fall fra hest var i 1991 under begravelsen til kong Olav. Forøvrig benytter politiet seg av hester til patruljering og under demonstrasjoner, som de alltid har gjort. Bemerk imidlertid dette: Du har her avslørt at du overhode ikke har satt deg inn i saken. Du bare antok at denne typen dødsfall var noe som skjedde i hine hårde dage, og slo deg til ro med det - uten å undersøke. Fordi det formodentlig føles rimelig? Ja, det er intuitivt å tenke at plutselig død på grunn av firbente transportmidler er noe som hører en svunnen tid til. Intuisjon er ikke alltid tilstrekkelig. Tyske soldater har imidlertid stort sett sluttet å lage problemer, så det er korrekt. Noen ganger fungerer intuisjonen fint!

Og du anklager meg for å benytte stråmenn? Ta deg et stev.

Selvfølgelig er statistikken relevant! Den viser trender, og den viser hva som er sannsynlige utfall av ulike situasjoner. Man kan ikke bare summere tallene fra hine hårde dage, men det har jeg heller ikke gjort. Jeg bare understreker at 35 stykk på over hundre år, hvorav mesteparten er helt andre ting enn å bli skutt av gale revolvermenn, det impliserer at det er nokså trygt å være politmann i Norge. Men for all del, la oss kun se på relevante saker fra nyere tid, f.eks de siste fem år. hvor mange kan det være snakk om, mon tro? Det har ikke dødd noen politifolk i aktiv tjeneste i løpet av de siste fem år. 0 dødsfall av uniformerte tjenestemenn. Den eneste som kan tolkes dithen var Trond Berntsen som var på Utøya som frivillig og ble henrettet av Breivik. Han var ikke i aktiv tjeneste, det er helt opplagt ikke et slikt scenario vi diskuterer.

Siste ti år i steden da. Da får vi ett knivdrap og to (muligens tre; jeg har ikke fått denne avklart skikkelig) trafikkrelaterte ulykker. Drapet foregikk ved at lensmansbetjenten åpnet en dør og fikk en kniv i magen. Igjen, planlagt drap der en gal mann ventet på lur. Vi legger på ti år til. Da kan vi legge på enda en trafikkulykke og hele tre drap: NOKAS-ranet i 2004 (pågående skuddveksling og ikke det vi diskuterer), samt han gærningen som i 1998 lokket to intetanende politibetjenter i et planlagt bakhold og skjøt de i ryggen med rifle. Utover på 90-tallet skjedde det mye rart, deriblandt en maskinentreprenør som sprengte seg selv, nabolaget og en lensmann i lufta med en bil full av dynamitt. Og så har vi... enda en politimann som ble skutt i ryggen uten forvarsel. Denne gangen med hagle. I 1990.

Det er slik at når folk peker på politiet med våpen (og det skjer innimellom), så skjer én av to ting. Enten
a) Politiet blir skutt, gjerne bakfra, før de rekker å trusselen, eller
b) Gjerningsmannen hadde ingen intensjoner om å skyte noen og det var aldri noen reell fare.
Det er en kontraintuitiv konklusjon. Etter all sannsynlighet er politifolk ikke i livsfare når noen retter en pistol mot panna deres og brøler at de skal skyte. Men all empiri fra vår lille avkrok tilsier at de som bjeffer høyt biter svært lite. De som biter planlegger det og gir ingen forvarsel. Du må gjerne finne noen moteksempler!

Jo, det er akkurat det jeg kan. For i motsetning til deg har jeg undersøkt disse sakene og gått gjennom tallmaterialet. Det finnes ingen tilfeller i Norge der noen først går rundt med et våpen, så retter det mot politifolk og så skyter de. Det har ikke skjedd. Derfor er det ganske trygt å anta at de som vil drepe politifolk skyter først. De som begynner med å peke på de med våpen lar seg snakke ned.

Politidirektoratets HMS-statistikk, avisartikler og undersøkelser. Hva baserer du dine på? Magefølelse og vill synsing?