Jeg har vært frivillig isolert i noen år nå. Grunnen til det er fordi jeg anser "vanlige" mennesker som overfladisk og mangler dybde både filosofisk og intellektuelt. Jeg vil si at isolasjonen har gitt meg mer selvinnsikt og tid til å reflektere over dette mystiske fenomenet vi kaller livet! Er også meget selvbesvist, noe som også får meg til å føle meg rar i sosiale settinger. Jeg har det best når jeg kan sitte ved peisen og lese Albert Camus/Arthur Schoopenhauer med en kopp London Te. Da er jeg i mitt rette element!