Er det en ting jeg ikke liker, så er det å være med andre mennesker. Samboeren og hunden min holder i massevis, jeg trenger virkelig ikke noe mer. Nå har samboeren en jobb som gjør at hun er mye borte også, noe som passer oss ypperlig. Det er alltid deilig å se hverandre igjen og vi rekker aldri å gå ''lei'' av hverandre.

Før var jeg ikke sånn. En lørdag for 5 år siden alene så jeg på som et nederlag. Nå ser jeg på en lørdag med for mange planer som et nederlag. Tror kanskje det kommer av at jeg har vært i så mye dårlige miljøer opp gjennom årene, at jeg bare fikk totalt avsmak for menneskelig kontakt. Fant meg en straight vennegjeng, men var mye falske folk der også.

Nå er jeg enten alene med hunden, eller sammen med samboeren og hunden 99% av tiden og har aldri hatt det bedre.