Kjenner meg veldig godt i gjen i det du skriver. Jeg er selv ei jente på 21 år, som alltid hang meg gutta og rusa meg. Klarte godt å skjule det for venninne mine og omverdenen en god stund, ettersom jeg også (beklager "skryt") er ei pen, oppegående og smart jente som man aldri ville trodd var i det miljøet. Men etter en liten periode, var det umulig å skjule ettersom jeg var supermager og så ut som et lik i ansiktet. Jeg har sliti med å kjempe mot hjernen og tankene mine i mange år. Det å føle at en er ens egen værste fiende er helt forferdelig. Kan ligge våken flere timer om natten, fordi tankene mine aldri vil slutte å spinne. Jeg kan sitte i et rom fullt av mennesker og likevel føle meg helt alene og utenfor. Utad virker det kanskje som jeg har det greit, men innvendig prøver jeg bare å få kontroll på tankene mine som løper løpsk. Mange timer av dagene mine går utpå å prate til meg selv oppi hodet, og si "Kan ikke dere bare holde fred og la meg få hvile i en liten stund!?" Dette er en av hovedgrunnene til at jeg begynte å ruse meg. At jeg ble gal av meg selv og hodet mitt. Så du er absolutt ikke alene. Nå har jeg heldigvis klart å slutte med rusmidler, etter flere år med avhengighet til heroin og amfetamin. Det har ikke akkurat blitt helt stille oppi der, men jeg merker det blir bedre og bedre for hver dag jeg går rusfri. Og det er ikke på langt nær så ille det var, som midt oppi ruskarrieren min. Jeg fant ut at jeg var gravid, og det var det som skulle til for min del å slutte med all rusinga og få et annet syn på livet.