Jeg opplever noe som ligner på det der med av og til. Jeg har ikke funnet ut hva det egentlig er, men jeg tror det er i gata depersonalisering/derealisering for min del. For meg varer dette fra 10 minutter til 2 timer og går over av seg selv. For meg roer det seg fortere ned det hvis jeg snakker med et menneske jeg føler meg trygg på.

Hvis du har ruset deg mye så er det ikke uvanlig med mye svette og intense drømmer i ukene etterpå. Den overgangen mellom våken og sovende tilstand kan være merkelig for oss alle.

Så mitt anslag er at du ikke er på vei inn i psykose. I tillegg er du på en plass der du vil få hjelp hvis du går inn i en psykose, så du er ganske trygg.

Jeg har lest noen av postene dine, og jeg tror at det du opplever er en reaksjon på å være innesperret en plass der du føler deg alene og motarbeidet.

Jeg tror du er en redd og ensom gutt som lengter etter å føle trygghet og nærhet i forhold til voksne. Jeg sier ikke dette for å være nedlatende, jeg har selv vært en slåsskjempe og tøffing utenpå, men en liten redd gutt på innsiden, som egentlig bare savnet gode og trygge voksne rundt meg.

Jeg vil anbefale deg å se litt på de menneskene som jobber på institusjonen du er på. Finn ut hvem du tror du kan stole på og hvem som ser ut til å ha et godt hjerte.

Prøv å slippe denne personen forbi forsvaret ditt, fortell om hva du er redd for, hvem som er inni deg. Hør på denne personen, gjør det denne personen vil at du skal gjøre. Det fører som oftest til at dere får en bedre og tryggere relasjon, og at dette mennesket vil støtte deg.

Du behøver ikke å underkaste deg alle de voksne, men prøv å åpne deg for en person samtidig som du viser denne personen respekt og omtanke.