Kjæresten min og jeg hadde lagt oss etter en rolig kveld hjemme en lørdagsnatt. Jeg våknet stadig av at typen vridde på seg og lagde lyder. Jeg ba ham holde kjeft. Litt senere våknet jeg av at han satt rett opp og ned i senga og lyttet. Han mente noen ropte om hjelp. Jeg lyttet også, men hørte ikke noe. Da fikk jeg ikke sove jeg heller, det er ikke en god følelse å vite at noen der ute kanskje trenger din hjelp.

En god stund ropte noen om hjelp igjen. Lange forpinte ul. Jeg fryktet først at noen hadde falt i sjøen ikke langt unna, deretter at noen ble mishandlet. Deretter forsvant ropene. Vi lurte på om det hadde ordnet seg. Ti minutter senere var de tilbake. Vi ble nå helt sikre på at det måtte være rop og hjelp og ikke festbråk el. lignende. Derfor kledde vi på oss godt med klær, ute var det tjue minusgrader. Så måtte vi bare lete. Det var svært mørkt. VI prøvde å rope ut i mørket, da ropene igjen hadde stilnet. Vi fikk svar og vandret i retninga vi trodde det kom fra. Vi gikk da mot en volleyballbande som lå likeved min leilighet. Jeg løp ett stykke utover snøe og ropte. Svarene kom stadig nærmere, og jeg fryktet at en alkis hadde falt i elva like ved. Typen min går den andre veien. Plutselig roper han på meg, han har funnet noen.

Helt inntil gjerdet mot volleybanen, mellom nettingen og tornekrattet som vokste lå en svært forkommen ung man. Jeg vil anslå han var ca.19-20 år. Ute var det som sagt tjue minus og vind, mens denne gutten kun hadde på seg en dongeribukse, tynne sokker, og en flanellskjorte. Ingen t-skjorte, ingen jakke, ingen votter eller lue. Han kunne ikke redegjøre for seg og var forståelig nok redd, forvirret og en smule agressiv. Men han skjønte at han trengte hjelp, og var redd for at vi skulle gå. Mannen blødde fra ansiktet og klærne hans var stive av frost. Han lå i fosterstilling og hadde det tydelig smertefullt.

Jeg forstod at vi måtte få ham inn i leiligheten min, vi dro ham opp på beina. Han mente han ikke klarte å gå, men jeg sa at han måtte prøve, for her ute ville han fryse i hjel. Vi støttet ham de femti meterne inn i leiligheten min. Han var ekstremt ustø og stiv i alle ledd og veltet bokstavelig talt ned på sofaen min. Jeg passet på ham der mens typen ringte ambulanse for ANDRE gang, siden det tydeligvis var vanskelig for dem å forstå at en ung gutt holdt på å fryse i hjel. I mens lå han der og ristet, stønnet og prata i ørska. Vi lurte på om vi skulle kle av ham, men ambulansen sa de var på vei og at vi ikke trengte det. Det var kanskje like greit, for han svært forvirret og redd, og derfor noe agressiv og vanskelig å ha med å gjøre. Heldigvis kom ambulansen like etter at vi hadde fått ham inn. De kjørte ham til legevakt for opptining. Han ble skrevet ut neste dag.


Jeg tør ikke tanken på hva som hadde skjedd med ham om ingen hadde hørt ham/brydd seg. Det er et område som ligger et lite stykke unna der folk vanligvis går om natta. Jeg vil vel kanskje heller kalle dette for en selvfølgelig og nødvendig gjerning enn en god gjerning. Vi hjalp han fordi vi kunne, og fordi man ikke lar folk ligge og dø.