Da var vi tilbake her igjen... Takk for gode svar, forresten!
Har for første gang giddet å engasjere meg litt i og lese om psykisk helse og funnet diverse argumenter som kan tyde på at jeg fatkisk er bipolar eller delvis bipolar.
Tror ikke jeg har skrevet dette tidligere i posten, men har noen dager i blant der jeg faktisk ikke er "deprimert", ser mørkt på alt og føler at ingenting har noen mening whatsoever. Men det varierer veldig. Med alt fra ukers mellomrom til flere måneder.
Har faktisk både bipolaritet på både mor og fars sider av familien, gjerne dette kan knyttes inn i mine "problemer"? Har aldri sett på meg selv som bipolar men etter å ha lest symptomer og hvordan man oppfører seg som bipolar, kjenner jeg meg igjen i flere av tilfellene.

Kjenner faktisk et par som lider av bipolaritet, men kanskje i en litt heftigere skalert versjon enn det jeg kanskje har. Det er ikke akkurat slik at jeg hopper forran en jævla buss slik som en jeg kjenner gjorde -forran en haug av vennene mine, og det er heller ikke slik at jeg har stått med en fuckings kjøkkenkniv å selvskadet meg. (personen som hoppet forran bussen overlevde) Men jeg har basically gjordt det samme inni huet mitt, hvis det gir mening. Det er veldig vanskelig for meg å snakke om dette med noen som jeg sikkert har gitt inntrykk av tidligere i posten. Har jo som nevnt gått til psykologer osv men har aldri klart å fått snakket ut om den tyngste dritten for det sitter så jævla langt inne. Ser ikke på meg selv som en pingle, men sist jeg prøvde å fortelle om dette hos en psykolog begynte jeg nesten å grine og gikk hjem... Har aldri vært så flau før tror jeg.

Jeg har litt for lett for å "lyge" om jævla unødvendige småting forran folk for å virke/føle meg "dominerende" hvis det gir mening, det er liksom så altfor lett å "smøre på litt ekstra" når jeg skal fortelle noen noe. Hvis jeg ser noen jeg kjenner på gata, girer jeg alltid ned et gir eller to og gir bånn gass men ikke for å tøffe meg, vet egentlig ikke hvorfor engang. Fyfaen så teit! Er så jævla lei av det og..

Har vært singel i mange år og er nesten blitt en einstøing med tiden. Det er litt rart og, for jeg var aldri sånn før. Jeg "liker ikke" folk lenger. Har jo seff kompiser og tar gjerne ei øl eller 3 en lørdagskveld med en kompis men har veldig vanskelig for å bli "glad" i noen eller noe. Utenom koffein, nikotin og musikk. Klarer aldri å knytte sterke bånd med noen og føler jeg ikke "bryr" meg om noen særlig mye. Egentlig ikke megselv heller, for den slags skyld. Nære familiemedlemmer dør (av alderdom) uten at jeg virkelig føler at jeg "bryr meg" selv om jeg synes det er trist som faen i ettertid. Høres sikkert veldig rart ut.
Kan også nevne at jeg har store søvnproblemer. Ikke i form av at jeg aldri legger meg, kan legge meg kl 22 en vanlig arbeidsdag og ligge i senga uten å få sove til 04 om morgenen eller faktisk hele natta, selv om at jeg er dødtrøtt og helt utslitt. Klarer liksom ikke å legge vekk tankene som flyter rundt i huet når jeg prøver å sove.

Hører gjerne på dyp musikk som henter fram gamle, gode men også dårlige minner, men også heavy og prog metal og dette daglig. Er veldig glad i musikk og har brukt store summer på anlegg osv. Føler jeg glipper tankene når jeg hører på musikk. Det er liksom en slags escape fra realityen for meg. Sikkert litt som rusmidler for dem driver med det.

Føler at jeg ikke finner noen mening med livet, selv om at jeg har alt jeg trenger av materialistiske ting, har nok av kjøretøy, en plass å bo, mat, penger osv. Men har lært at penger er virkelig ikke alltid er det viktigste man kan ha.