Har etter en tøff oppvekst/barndom og mange år med negative tanker virkelig begynt å innse at jeg ikke henger med lenger og kan nesten anse meg selv som deprimert (dette er ikke i sammenheng med covid-19, men denne tida hjelper jo seff ikke heller)

Har i grunnen alltid hatt alt jeg trenger, kommer fra en velstående familie så har aldri manglet noe. Gjorde det bra på skolen. Har alltid hatt gode venner og alltid noen å snakke med. Aldri vært bortskjemt men har heller aldri manglet noe.
Har om og om-igjen fått høre av venner og bekjente at jeg har en veldig mørk personlighet og alltid virker så negativ/trist/deprimert selv om jeg opptrer hyggelig blant folk. "du ser alltid så lei deg ut" eller "du ser så deprimert ut" Hva svarer man da liksom?

Er det normalt? Noen som skjønner hva jeg mener?

Det eneste jeg alltid har manglet er i det psykiske. Å være GLAD, positiv, lykkelig. Første jeg tenker når jeg står opp om morgenen er at fy FAEN hvorfor gidder jeg dette. Men møter fortsatt opp på tida på jobb. Hver dag.

For et par uker siden satt jeg en kveld å tenkte på hvor "deilig" det hadde vært å bare være død, hvor stille det ville blitt. Satt og tenkte på dette i flere timer den kvelden. Det skremmer meg litt nå.

Noen kan sikkert forestille seg en sammenheng med rus her, men har in fact aldri rørt narkotika/drugs av noe slag. Drikker veldig lite. Snuser litt og tar en røyk av og til men aldri rusmidler. Dette mest fordi jeg har vært redd for å føkke det HELT opp da jeg sikkert ikke hadde klart å slutte med rus hvis jeg først begynte.

Har alltid hatt forskjellige hobbyer, drevet med båter, biler, mc, data og what not, så har heller aldri kjedet meg, men liksom aldri vært glad ut.
Går stadig mindre ut, sosialiserer meg mindre og mindre og her sitter jeg nå. Langt nedi bakken med hode i asfalten. Hver dag.

Har faktisk snakket med flere psykologer og andre statlige "pengesugere" uten at dette har hjulpet meg i det hele tatt.
Har noen et tips eller to?
..