Takk for tilbakemeldinger!

Jeg går til DPS, har gjort det i 2 år og har brettet ut hele livet for terapeuten min. Føler likevel at det ikke kommer noen vei, selv om det har vært prøvd et bredt utvalg av forskjellige aktiviteter og rutiner. Nå er det en sannhet med modifikasjoner, for det er ålreit å snakke om hvordan jeg har det der og da, men med en gang jeg forlater kontoret, strømmer tankene på igjen. Disse tankene har jeg hatt hele livet (er 36 nå). På en annen side er jeg min egen verste fiende, og om det har vært progresjon over denne perioden er jeg garantert ikke den beste til å uttale meg om, iallefall ikke slik tankegangen er nå.

Jeg sover godt (heldigvis), og prøver å ha faste søvnrutiner med minimum 7 timer søvn. Står opp til ca samme tid hver dag (ikke alltid like lett), da jeg må på jobb. Mat klarer jeg ikke å ha faste rutiner på. Forsøker å lage mat til faste tidspunkter, og lage ordentlig middag for eksempel. Det er vanskelig å holde, og det ender fort opp med junk 3-4 dager i uken.

Når det kommer til fysisk aktivitet er det også noe jeg prøver å gjøre regelmessig, det være å gå tur, sykle eller bare komme meg ut en tur med fiskestanga.

De siste 3 månedene har ting bare sklidd helt ut, og nå klarer / orker jeg ikke å gjøre noe etter jobb. Selv om jeg har ting jeg skulle gjort, så blir det utsatt.

Jeg vet at døden er en dårlig måte å håndtere situasjonen på. Jeg har ikke lyst til å kapitulere. Jeg gir ikke opp, selv om det er bekmørkt. En stor del av bakgrunnen for dette er at ene søstra mi tok selvmord når hun var 19 (jeg 16), og de følelsene, smertene og spørsmålene vil ikke jeg påføre mine barn, venner og familie.

Igjen, takk for konstruktive og positive tilbakemeldinger! Prøver å svare på alt, men sikkert noe jeg har glemt, for konsentrasjon og fokus er skikkelig dårlig.

Forøvrig er jeg en skilt mann i midten av tredveårene med 2 flotte barn og et ellers stabilt liv.