Jeg er for at en mann sin ytring ikke mister en mann sin jobb. Norge driter hardt i folk sine rettigheter til å mene hva de vil. Og hvis du har en hjerne å tenke med og ett hjerte som av og til banker, så ikke men noe.

Er det bare meg eller må en hel filosofisk omvending av tankegang til før det norske folk tror på hva som gir dem selv friheter?

Dette er ett større problem som all mulig rationalisering ikke kan gjøre noe med. Det norske folk er redd for staten. Og kanskje det var bedre med den danske staten enn de svenske. Personlig syns jeg vi hadde det bedre med den danske staten enn den norske. Uansett er vi ett lite undertrykt folk som later vi ikke er redd for noen men skriker som om vi er fri.

Problemet er at vi i vår uavhengighet har laget lover for folk basert på avhengighet. Vi som det norske folk har ikke en ide om hva frihet betyr eller hvorfor det er viktig. Alt vi har gjort er å ta notater. Som er lite imponerende.

Vi sier at vi har ytringsfrihet fordi vi har lover om det. Men vi totalt misforstår -stitution i constitution som betyr at hele samfunnet må adlyde hva de høyeste lovene som anlyder the constitution. Vi har misforstått den amerikanske grunnloven til det perverse. Ja, vi har lover som sier at du kan si hva du vil, men si det til ulvene. I norge kan du si hva du vil men du vil raskt dø av konsekvensene av politisk korrekthet, men du vil ikke vite den totale prosent av meningen din i befolkningen , siden du ikke har frihet til å ytre deg hvis du vil beholde jobben din.

Så vi har ingen undertrykking fra loven men heller ingen beskyttelse fra loven, så gjett hvem sin mening repeteres. Og det er poenget. Vi kan si hva vi vil, men vi undertrykkes for det. Jeg vil kalle det patologisk.

og undertrykkingen vitner ingenting om den anminnelige gode tro man viser sine naboer. Nei den er i tro ned det norske samfunnet, hvor man viser frykt, frykt frykt.