Jeg mener jeg er engstelig/unnvikende, og psykologen min var såpass enig i det at det ble skrevet i søknaden min til uføretrygd (hun var ikke særlig glad i "diagnoser" så det var egentlig aldri et stort tema).
Hvordan det er å leve med?
Tja, det blir mye alenetid, da. Det er også en nødvendighet. Møter med andre mennesker kan veldig fort bli preget av usikkerhet og lett paranoia, og derfor et sterkt ønske/behov om å fjerne meg fra situasjonen, og uansett så blir jeg sliten av all sosial omgang. Butikker og sånt er ikke noe problem. Det er å skulle samtale som tar på, å forholde meg til andre mennesker på den måten. Jeg føler ofte jeg ikke har noe å si, eller at jeg ikke vet hva jeg skal si. Dette skaper stress og skam.
Jeg er også ekstremt beskyttende/privat om det dype følelseslivet mitt. I den grad at i samtaler med terapeut, f.ex så kan det bli helt utilgjengelig for meg selv, tilogmed.
Hvordan andre merker det?
Jeg kan være ganske så innesluttet. Det er sikkert til tider også tydelig at jeg blir nervøs/ukomfortabel. Eller ved at jeg rett og slett holder meg hjemme.
Daglige liv?
Føler jeg har sagt nok om det allerede.
Vennekrets?
Jeg har hatt kompiser tidligere. Både med og uten rus. Men etter en særdeles tøff periode (ca 2010) distanserte jeg meg helt fra de. Det er mulig de ikke var ekte venner, bare folk jeg hang med, om det gir mening?
Aldri en nær venn.