For min del er det dette premisset jeg stusser ved. Biologisk kjønn er greit (eller burde være det), det finnes det greie definisjoner på som funker der det er relevant. Men hvorfor trenger du en entydig og logisk vanntett definisjon på identiteten til folk? Vi har jo diskutert dette før, men jeg lurer fortsatt.

Jeg synes det er noenlunde analogt til nasjonal tilhørighet. Det finnes juridiske og etniske/genetiske definisjoner på hva det vil si å være norsk. For det meste vil dette sammenfalle med kulturell tilhørighet, men ikke for alle. Krever man en logisk koherent definisjon på hva det vil si å være kulturelt norsk?

Selvsagt kan man komme på absurde eksempler der det er få eller ingen gode grunner til å tenke på personen som norsk selv om han påstår det, men er disse unntakene god nok grunn til å skulle hamre opp en linje blant grensetilfellene?

Selvsagt kan man innvende at det også finnes somaliere som liker lutefisk og turer i skog og mark, og at det går an å gjøre dette uten å være norsk. Man kan si at skiferdigheter og forkjærlighet for sveler ikke burde være et kriterium for å være kulturelt norsk. Likevel er det sånne mer eller mindre arbitrære og ulogiske markører som utgjør hva vi forbinder med en kultur, og om vi føler oss hjemme der. Disse markørene vil i stor grad være forskjellige fra person til person. Er det ikke naturlig at folk får definere hvor de hører hjemme selv, og hva det er som gjør at de føler den tilhørigheten?

Sosialt kjønn er jo ingenting, rent objektivt, det er kulturelt oppdiktet. På samme måte som bordskikk, juleferie og pengeverdi er kulturelle fenomener som ikke eksisterer fysisk i seg selv. Det er likevel en reell del av den verden vi forholder oss til. Jeg står først på barrikadene i å bekjempe trange kjønnsroller, men jeg tror det er feil medisin å late som at de ikke eksisterer og bare si "kan du ikke bare være mann og gå i kjole, da?". Det er for lettvint å si når man tilfeldigvis har en identitet som passer som hånd i hanske med forventningene. Folk har et behov for at det de føler på innsiden til en viss grad stemmer med det de blir møtt med. Folk trenger bekreftelse på hvem de er. Det skjønner vi kanskje ikke så godt når vi aldri har opplevd at det ikke stemmer. Vi som samfunn kan bestemme hvilke regler som gjelder for sosialt kjønn, akkurat som vi kan velge verdien av penger eller hvilke dager som skal være helligdager. Da velger vi noe som gjør at ting funker for folk. Ikke ut fra en vanntett logikk.

Jeg for min del synes pride har en stor verdi. Selvsagt først og fremst for skeive, at de får oppleve det er mange av dem, og at de har allierte som aksepterer og ønsker dem i samfunnet. Men også for oss streite, som også lever med trange, heteronormative roller. Noen argumenterer med at man bare bekrefter sosiale kjønnsroller ved å insistere på å bytte mellom dem. Men jeg kan ikke tenke meg noen bedre måte å vise at ingen regler gjelder enn ved å feire det mangfoldet. Det er fint for oss streitinger også at noen går foran og bare driter totalt i hva, hvem eller hvordan du skal være. Jeg tror det er bra for alle som sliter med å skille seg ut, ikke bare på kjønn og seksualitet, men på alle måter. Du kan være hvem du vil, bare vær det med kjærlighet og medmenneskelighet.