Religion i sin organiserte form er profitering og monopolisering på gudstro. For meg er kristendommen, og en rekke andre religioner, illusjonen av trygghet og mening. Denne illusjonen skaper et slags kollektivt placebo på godt og ondt. Dette illustrerer hvilken relativ størrelse sannhet kan være. Sannhet om de store eksistensielle spørsmål er sannsynligvis utenfor menneskets fatteevne, jeg betviler menneskers mentale kapasitet til å inneha absolutte sannheter. Således kan jeg ikke forstå hvordan en kan definere gud. Det er ikke slik at jeg fornekter en hver form for åndelighet, jeg er bare en forkjemper for det synspunktet at en vanskelig kan definere eller fullstendig ignorere høyere makter. På bakgrunn av dette resonementet er det mest nærliggende å klassifisere meg selv som en svak agnostiker.