OPPDATERING:
Nå har jeg gått 5 uker og 5 dager uten Rivotrilen. La meg bare si at det er grusomt. Man får lyst til å gi opp, men man kan ikke det. Jeg har vært og er veldig syk. De ufrivillige muskelspasmene er vekk da. Jeg svelger litt lettere som regel. Øyelokka "dirrer" ikke på samme måte som før. Jeg har heller ikke like mye mareritt.Ting er noe roligere, men langt i fra bra. Jeg hadde det ene panikkanfallet etter det andre her om dagen bare fordi jeg måtte ut. Jeg måtte til legen. I flere timer holdt det på sånn. Jeg klarer ikke å bevege meg ute blandt mennesker i det hele tatt. Barnet mitt får jeg sett mindre pga det her. Jeg klarer jo ikke uansett hvir mye jeg vil. Spenningene i hodet mitt er ille. Fortsatt smerter i armer og bein hver dag. Endel kramper. Null virkelighetsoppfatning. Klarer ikke å forholde meg til noe som helst. Jeg eksisterer bak mine 4 vegger. Jeg lever ikke, da det er umulig nå. Jeg skal tvinge meg selv til å gå en tur i morgen, men må ta Sobril først. Dessverre.
Jeg gikk på 25mg×4. Nå tar jeg 15mg×4. Jeg trapper ned på de så fort jeg kan, men det er ikke så lett når jeg ikke får sovet eller spist. Jeg sovner mellom 05 og 06. Det gjør jo bare alt verre, men jeg klarer ikke å sovne før. Hver gang jeg holder på å sovne, så kommer angsten for fult, og jeg aner ikke hvor jeg skal gjøre av meg. Lys og lyder er ikke noe særlig greit. Det kjennes ut som om lyset brenner i øya mine. De blir såre. Lydene er som dunking med en hammer i øra mine. Spesielt verst når andre prater. Forholdet mitt går i stykker, for jeg klarer ikke å være i et nå. Jeg klarer ikke å forholde meg til noen ting. Nærhet og sex kan jeg bare glemme. Det er vondt å måtte avvise personen hele tiden. Jeg føler på press, stress og en elendig samvittighet, men dette er ikke noe jeg kan noe for. Det går ikke ann å bare ta seg sammen. Jeg ligger i senga mi nå. Jeg er så trøtt så det svir i øya, men klarer ikke å sove. Jeg håper at jeg kan hjelpe noen med det her. Vite at de ikke er alene. Fortelle at det å starte på Rivotril, er noe av det dummeste man kan gjøre. Om man da ikke har epilepsi og må. Over 12 år med den dritten her i kroppen pga et svekket helsevesen. Ingen sa noe om dette en eneste gang i løpet av alle de årene. De bare bare meg ta den hver dag. 3 ganger om dagen i lang lang tid. Deretter 2.
Dette tar tydeligvis tid. Kroppen og hodet må venne seg til et helt annerledes liv rett og slett. En annen hverdag uten tabletter. Jeg må bare gi det mer tid. Jeg er så sliten og jeg er så trist. Jeg kjemper som en helt. Kan aldri stresse. Ikke ang noe. Ikke ang det å måtte ta et valg engang. Det klarer jeg ikke. Jeg bare er. Jeg er i det.
Jeg skal holde ut, men dette er det verste jeg har opplevd noen gang, enda jeg har møtt nok av ondskap på min vei.
Stay strong **

Nummenhet, tåketilstand og lammhetsfølelse er også der fortsatt.
For et helvete det her er :-(