Tenkte å ta opp en sak som jeg har tenkt mye på når jeg har sitti og lest litt rundt i Rusmiddelforumet nå og da.
Et emne som det er tatt opp ofte i andre tråder, ikke minst i Rusmidler og holdninger-tråden, men som jeg fortsatt føler trenger mer fokus spesielt rettet mot den yngre garde her på forumet.

Jeg legger merke til at det er uhyre mange unge mennesker her som har et forhold til rusmidler og rusopplevelser som etter mitt syn og mine erfaringer ikke kan kalles noe annet enn urovekkende usunt.

I noen innlegg står det mer eller mindre rett ut at tenåringsbrukere ruser seg for å komme unna hverdagens vanskeligheter, men i de fleste av innleggene jeg refererer til er det mer at man ser at innleggerens forhold til rusmidler ikke er basert på sunne holdninger,
men på en besettelse av å føle seg anderledes enn sin "normale" ikkeberusede tilstand.

Tenårene, og da spesielt fra man er fjorten-femten-seksten, er en utfordrende tid i de fleste menneskers liv. Jeg husker selv at jeg slet med mange livsutfordringer i den perioden av livet.
Man begynner å føle seg selvstendig og voksen i hodet, men man har i mange situasjoner for lite livserfaring og indre ro til å håndtere situasjoner på en konstruktiv, stabil og voksen måte.

Det er hele tiden press fra foreldre som føler seg nødt til å basere sine barns liv på sine egne ungdomserfaringer, noe som ofte ikke er tilstrekkelig da alle liv er forskjellige og alle tidsepoker skiller seg ut fra den forrige.

Det er hele tiden press fra venner og skolebekjente som er like forvirra som du selv er, men som oppriktig tror de forstår hva som er viktig etter å ha blitt fortalt av TV- og Internettmediaer, som først og fremst er ute etter å selge produktene sine, hva som er viktig, hva som er respektabelt(kult) og hva som er urespektabelt(døllt).

Det er hele tiden press fra skolen som har liten forståelse for at alle faktisk er såppas forskjellige at å bruke samme teknikk for å lære bort til alle med et godt sluttresultat er urealistisk.

Det er hele tiden press fra hele verden som enten ser ut til å rase over deg med all "virkeligheten" sin og truer med å kvele deg, eller er blass og uvirkelig uten sanne verdier, bare et sirkus av fargerike reklameplakater, irrelevante "trender" og tomme, sjelløse prioriteringer.

Og på toppen av dette begynner de første kjærlighetsforholdene, som føles så overveldende sterkt og så ekte og evig, men som er basert på to mennesker uten særlige erfaringer av kjærlighetsforhold tidligere.
Og som derfor i de aller fleste tilfeller er mer ment av universet for å være "øvelsesforhold" og derfor også "øvelsesbrudd" da de, i 99,9% av tilfellene, tar slutt, selvom smerten i hjertet er så stikkende sann som man noengang får den.
Et barns åpne, ufrivillige og ubegrensede kjærlighet blir lukket i denne perioden, slik at man skal kunne finne tilbake til den med egen vilje i erfaren og voksen tilstand.

Og med alt dette og mer til i bagasjen blir man for første gang introdusert til tobakk, alkohol, hasj og etter hvert også andre rusmidler.

Noe annet enn alt det uvirkelige. Noe sterkt og ekte som ikke knuser hjertet ditt når det er over, men som man kan innlede et nytt forhold til hver helg, eller oftere om man vil.
Noe som får deg til å føle deg fri og ubundet fra alle pliktene og forventningene Verden pålegger deg, eller som får deg til å se alt det falske i samfunnet lettere og føle at endelig er det noe dypt og komplisert du forstår.

Noe som rett og slett får deg til å ha det gøy og føle deg som et barn igjen.

I tenårene får man lett oppheng på ting.

Jeg selv hang meg veldig opp i Magik og overnaturlige fenomener og brukte ihvertfall ti ganger så mye tid med nesa i en av bok om mystikk enn i noen av skolebøkene mine.
På den positive siden lærte jeg mye om ting få mennesker har satt seg ordentlig inn i,
men på den negative siden isolerte jeg meg veldig fra de sosiale ungdomsklikkene og ble ansett av mange som en litt weird og eksentrisk fyr som man kanskje ikke skulle involvere seg for mye i. Jeg hadde noen gode venner, men jeg hadde også mange flere baksnakkere enn de fleste tror jeg.

Jeg drakk litt alkohol i ny og ne på fest og røyka en joint og hørte på musikk eller så en film nå og da med noen venner, men rusmidler var aldri en stor del av tilværelsen min. sansynligvis fordi jeg ofte var tilfreds og hadde en trygghet i meg uten at jeg trengte "noe mer."
Jeg prøvde LSD for første gang da jeg var 17 på fest, men jeg ble lurt til å ta PCP under trippen og det ble en ekstremt dårlig erfaring. Heldigvis kan man kanskje si, for jeg holdt meg unna alt utenom alkohol,tobakk og hasj til jeg var godt opp i tjueårene etter det.
Det var umodent av meg å ikke forstå at jeg ikke var moden nok til LSD, men jeg fikk heldigvis baksmellen direkte i form av et lite hukommelsestap, Tre uker av livet mitt jeg ikke husker i det hele tatt, istedet for å digge det og fortsette å leke med så alvorlige ting til det virkelig hadde smelt.

En annen gutt i klassen min hang seg veldig opp i fotball og brukte sikkert ti ganger så mye tid på det som på skolearbeide. Han fikk nok god kondisjon og fotballegenskaper, og ble respektert av de andre sportsinteresserte gutta på skolen, men på den negative siden var han kanskje en litt kjedelig samtalepartner med lite utviklet fantasi og ikke spesiellt dyp innsikt i emner som var urelaterte til sport.
Så vidt jeg vet spiller han fotball på profft nivå idag og trives sikkert med det, selv om jeg mistenker at ungdomsopphenget hans har etterlatt seg en tomhet og en trang etter noe mer, om ikke bevisst så underbevisst.

En annen gutt på skolen min røyka jointer i hvert friminutt og drakk seg drita på hver fest. Han slet med familieproblemer og konsentrasjonsproblemer og var ofte aggressiv og truende i måten han forholdt seg til andre på.

Han hadde et par kamerater som han hang med og de tre brukte mesteparten av tiden til å bryte seg inn i kiosker, rane yngre folk på andre skoler og yppe med folk foran de søteste jentene. Han hadde endel fryktbasert respekt på skolen fordi ingen turde kødde med han, men bak ryggen hans var det nok ingen som egentlig likte han.
Han var forsåvidt på den festen jeg prøvde lsd på, han hadde spist syre selv da, og jeg mistenker han og kameraten han var ansvarlige for å ha putta PCP i ølen min.
Fra attenårsalderen begynte han å leke med amfetamin og hver gang jeg har truffet han etter det har han sett ut som et dobbelt så jævlig takras som sist gang jeg så han.
Sist gang jeg så han var nå nylig. Da måtte jeg forklare han fire ganger at jeg ikke var snut og at jeg sa hei til han fordi jeg kjente han igjen fra barndommen og forsøkte bare å være hyggelig.
Alle tennene hans hadde for lengst råtna bort og øynene hans rulla rundt i hodet hans helt uavhengig av hverandre.
Han var diagnosert med blodpropp for tredje gang i en alder av 26 og var avhengig av Amfetamin, Heroin og Kokain(eller hva som helst av substitutter for disse stoffene). Han fortalte meg at han bare ville dø, at han var dummere en en ape som hadde ført den stilen han hadde ført, livet hans var en vits og en evig tortur han ikke turde komme seg ut av.

Det var en jente i paralellklassen min som pleide å henge med meg og tre av vennene mine når vi røyka hasj og så på "Danger Mouse", en loka tegnefilmserie om en superheltmus som slåss mot en paddeskurk.
Alle fire var oppegående mennesker med sylskarp humor og få problemer i hverdagen.
Etter en stund begynte hun og to av de andre gutta å kombinere hasjen med litt syre for å "få mer lættis" eller "bli enda grønnere" som de kalte det. De så ut som de hadde det gøy. Men de så også ut som noen idioter der de satt i hver sin stol og hang seg opp i hvor mange blomster det var på tapeten eller ble oppriktig redde av tegnefilmhandlingen, før de lo seg ihjæl av seg selv og sin ulogiske oppførsel.
Nå er en av de gutta død av heroinoverdose, en har tilsammen tilbrakt over 4 år på avrusningssentere og den siste, som holdt seg unna harde drøggs i tenårene er familefar med to barn.
Jeg møtte hun jenta for litt siden på gata. Hun fortalte meg at hun endelig hadde fått live på rett kjøl, men at hun hadde kasta bort hele ungdommen sin ved å lure seg selv til å tro at hun hadde det gøy når hun egentlig bare dro seg selv lengre og lengre ned i et hull av tomhet.

Et siste eksempel er bestekameraten min når jeg var 17. Han og jeg pleide å kjøre rundt i bilen hans og snakke om livet, musikk, de mislykka kjærlighetsforholdene våre, og improvisere små morsomme storyer der vi fant på annenhvert avsnitt med lættis absurde handlinger imens vi hørte på psytrance. Vi var svært like på mange måter, men han likte å ta seg en E på fest i ny og ne imens jeg holdt meg til ølen og kanskje en liten joint.

Nå sitter han innelåst i leiligheten sin for åttende året på rad og tør ikke gå ut blant mennesker. Han går på minst tre forskjellige angstdempende medikamenter daglig og må drikke seg full før han tør å ha besøk av meg.

--------------------------------------------------------------------------

Det jeg prøver si er at rusmidler i tenårene primært blir brukt for å gjemme seg fra verdens mas og kjas, og jo mer du gjemmer deg, jo svakere blir man til å ta tak i ting og føle at man takler noe.
Og jo mindre man føler at man takler, jo oftere blir man keen på å gjemme seg. Det er en ond sirkel.
Det er ikke sikkert du føler at ditt liv og dine intensjoner passer med det jeg sier eller at det jeg sier stemmer for mange, men er ikke relatert til din tilnærming til rusmidler. Men er du 15-16-17 år så kan jeg love deg at du har ingenting å tape på å være den som med visdom sier "Nei, jeg føler meg ikke moden eller klar for det ennå"
Klarer man som sekstenåring å være moden nok til å innse at livet er fullt av muligheter til lykke og selvrespekt om man bare viser styrke til å være tålmodig, da er man virkelig på vei mot lykke og selvrespekt.

Faren til Albert Åberg snakker om nettopp dette når han sier at sagen må Albert vente med å bruke til han er voksen.

For all del, søk informasjon, lær av andre. Men Ta det ROLIG. Er du tenåring har du HELE livet foran deg. No stress.

Problemer som oppstår av rusmidler er som oftest ikke noe som skjer over natta, sånn mange her gir utrykk for at de bekymret for. (f.eks. frykten for å få evighetstripp(HPPD) av én sopptur eller syretripp eller få paranoia av én speedkule.
De virkelig farlige elementene med rusmidler kommer like snikende som hørselskader på en byggeplass. Gradvis, sakte men sikkert over måneder og år blir man sjukere og sjukere og holdingene man har til ting løser seg sakte opp. Man merker aldri forandringen før det er waay for sent, for det skjer så gradvis, men det skjer.

Og har man oppheng i ting er det et faresignal i seg selv at man bør prøve å få seg andre interesser. Jo mer man nærer et oppheng ved å gi det oppmerksomhet, jo mer enspora blir man.

Jeg vet ikke hvor mange jeg treffer med den tråden her. Men om jeg har overbevist én tenåring om å vente med å prøve LSD, og heller gå ut i en akebakke og ake med noen venner, eller invitere en søt jente/gutt på kino istedet for å drikke seg drita eller dytte i seg noe amfetaminsvineri for å få en buzz så er jeg fornøyd.
Lev livet folkens, det er nå du er ung, snart er du gammel.