Jeg gikk rundt et tettsted like i nærheten av meg, med klare planer for hva jeg skulle gjøre den dagen, med et relativt dårlig tidsskjema mtp. buss og liknende. På vei mot en av avtalene mine så jeg en gammel, skrøpelig dame som var ute og gikk alene. (Ekstremt klisjé, jeg vet.) Det var isete og kaldt, jeg frøs og ville egentlig bare komme meg inn. Jeg hjalp henne selvfølgelig å gå over gata, ettersom hun var treg og det var glatt. Så spurte hun meg om veien til nærmeste kjøpesenter, og jeg forklarte at det var ned den isete, bratte bakken der, og over et par gater til. Med ett innså jeg at jeg ikke hadde samvittighet til å la henne prøve seg på den veien selv, og bestemte meg for å følge henne, vel vitende om at jeg kom til å misse bussen min. Tok vel en 10-15 min å følge henne, før vi var framme, selv om det bare var et par hundre meter. (Hun var veldig skrøpelig, skjønner ikke at hun kunne være ute alene en gang.)

Endte med at jeg følte meg jævlig bra resten av dagen

Kom på en ting til. Var på fest med noen kompiser av meg, der han ene ble alt for full, sånn at han følte han datt igjennom bakken, og måtte spy hvert 5. minutt, og han andre ble bare veldig full. Idet han som var "veldig full" snakket om å kjøre han "altfor fulle" kompisen min hjem, skjønte jeg at jeg måtte slå følge med dem. Droppa resten av kvelden, for noe som egentlig ble en ganske kul tur. 45 minutter, oppoverbakke, slaps/dyp snø, kulde og småpåvirka av alkohol selv ble det jo forsåvidt interessant. Det ble med ett enda mer interessant idet jeg fant en sånn stav med refleks på liggende i grøftekanten. Denne brukte jeg som vandrestav og kalte meg selv Gandalf som ledet de andre på en lang og farlig reise.

Hadde forsåvidt forventa det samme av mine kompiser, om det var jeg som var for full. (Skjer ikke for sjeldent).