Fløy på vestlandet i jobb for noen år tilbake, og det var et heftig uvær med enormt med risting. Vi var 4 fra østlandet ombord og klorte oss fast i ermlener og trodde vår siste time var kommet. Reg, lyn og torden. Kraftige vindkast og en helt sjuk turbulens når vi kom på final'n. Ei som reiste med oss tok sidemannen i hånden med tårer i øynene. På brei vestlandsk fikk hun lakonisk svar på tiltale, "idag er han jo fine - det pleier å riste mykje verre". Vestlendingene utviste stoisk ro.

Vi 4 var på grensen til kollektivt sammenbrudd, og de andre på flyet snakket sammen og lo og hadde god stemning. Da skjønte jeg hvor lite rasjonelt det er med flyskrekk, vi var veldig langt unna å krysse sikkerhetsmarginene, og de flyr regelmessig i verre vær og også da innafor regelverket. Og vi trodde vi kom til å dø