Hei gjengen!

Nå er det pokker meg ufattelig lenge siden sist jeg skrev noe her. Fett å se at tråden min fortsatt lever og engasjerer, syns jeg det er på sin plass å taste littegrann.

Hvor skal jeg begynne?

For det første er jeg blitt eldre, hehe. Vet ikke når jeg skrev noe sist, men nå nærmer jeg meg 25 år med alt for store skritt. Og med alderen følger stadig flere ting. Man får mer ansvar, blir mer selvstendig og begynner kanskje så smått å legge litt planer for hva en vil gjøre resten av livet.

Jeg kom ut av rehabilitering omkring februar 2007, tror jeg. Da flyttet jeg hjem igjen til Stavanger og begynte å arbeide. Ble ansatt hos en elektronikk--kjede, og fant fort ut at jeg både likte og kunne selge. Jeg jobbet, ble kjent med nye mennesker og hadde det fint.

Et ukjent antall måneder ut i 2007 satt jeg på bussen på vei hjem fra jobb. Plutselig kommer en fyr bakfra og setter seg ned ved siden av meg. "Hei" sier han. Da ser jeg hvem det er. Min beste kamerat fra rehabiliteringen. Trengte ikke å være doktorgrad-stipendiat for å forstå at han var påvirket av noe.

Og nå kommer det rare. Det som jeg fortsatt arbeider febrilsk for å prøve å forstå. Dette er noe som vil vise seg å bli et gjentatt handlingsmønster, ettersom tida går. Noe jeg tror, den dag idag er helt avgjørende for at jeg skal kunne ha ei rusfri framtid. Nemlig kartlegge, forstå og forebygge handlingsmønsteret og det som til slutt får meg til å ta feil valg.
Det er en ubeskrivelig blanding av sjokk, glede, spenning, frykt, ansvarsløshet, spontanitet, "gi faen mentalitet" og adrenalin som ekploderer innvendig uten forvarsel.
Nesten som kroppen min har en underbevisst sensor innstilt på å reagere når jeg befinner meg i en bestem hendelse, avslappet og med "guarden" min nede.

Det var liksom ikke som om jeg ikke hadde sett rus, eller rusa personer etter at jeg kom fra behandling. Å utsette oss for slike farer hadde vi trent bevisst på mens vi bodde på institusjon, og jeg følte det fungerte bra da jeg ruslet rundt i byen og traff gamle kjente. Eller som den dagen jeg fant ei massevis av bortgjemte srøyter og nesten-tomme klips-poser jeg hadde glemt i et skap. Eller som de gangen folk hadde ringt meg for å høre om jeg hadde noe, eller om jeg ville være med å spleise på et eller annet.
Nei, da gjor jeg den jobben jeg skulle, og sto imot.

Tilbake til bussen. Kameraten min rekker ikke å si så mye mer enn hei, før jeg spør han rett ut: "Har du ordning eller?". Jeg vet han enten har amfetamin på seg, eller kan ordne noe til meg rimelig kjapt.

Fra vi går av bussen og til jeg sitter i trappa ved jernbanen går det kanskje en halv time. Hva jeg tenker eller føler i denne perioden er et stort mysterium for meg. Det går så automatisk. Ned i minibanken og ta ut penger, sende han avgårde for å hente sakene mens jeg stikker på apoteket, inn på Rema for å kjøpe ei flaske vann, treffes igjen ved jernbanen.

Det er dette jeg fortsatt arbeider med å forstå. Hva som får meg, som var helt bestemt på valget med å slutte å ruse seg, til å snu så dramatisk iløpet av minutter? Hva slags handlingsmønster er dette? Er det bestemte kjennetegn jeg kan lære av, og bruke som forvarsel ved mulige farer? Jeg jobber sammen med terapeuter fortsatt for å kartlegge det hele. Kan ikke gjøres grundig nok, vet du.

Tilbake til trappa

Jeg begynner å skjelve. Har fått posen og satt meg til rette for å ordne sakene. Pumpa nedi Imsdal-flaska og trekker opp, mens jeg prøver balansere flaskens kork på kneet mitt for så å kunne bruke den ledige hånda til å dosere amfetaminet fra posen. Den armerte pumpa plasserte jeg mellom fortennene mens jeg fomlet nedi jakkelommen for å finne røykpakken min. Nå balanserer jeg noe på omtrent hvert eneste lem og skjelver like mye. Blir direkte kvalm av all spenningen som bygger seg opp i kroppen. Jeg må spy. Men bare nesten. Får holde det tilbake. Finner fram en røyk, knekker av og demonterer filteret mens jeg rører ferdig blandingen i Imsdal-korken. Sånn, greit nå. Filterer blandingen sånn halvveis gjennom filteret, og sitter igjen med noe kaldt og blankt i pumpa mi.
Mannfolk vet du... Skal alltid gjøre alt på en gang.
Nå var det bare å ta et siste kikk over skulderen for å dobbelsjekke at jeg var alene der jeg satt. Og det var jeg.

"Å FY FAEN I HELVETE!" Omtrent slik var vel reaksjonen min der jeg satt småkald og stresset i et parkeringshus i Stavanger sentrum klokken halv ti på kvelden. Å fy faen i helvete var vel omtrent alt jeg kunne si. Hadde vært rusfri lenge nå. Dæven dette var intenst. Å fy faen. Og jeg som egentlig ikke banner. Fy faen.

Og der var det gjort, kan du vel si. Fantes ikke en sjanse i helvete for at dette skulle gå bra. Og det syke med det hele er at jeg egentlig var totalt klar over det allerede på bussen. Og siden jeg sliter med en så enorm stolthet, visste jeg at jeg aldri ville komme til å kontakte hjelpeapparatet mitt, verken før, under eller etter en slik hendelse. Jeg kom til å holde hendelsen for meg selv. Og det er nettopp på grunn av det faktum at jeg er verdens dårligste taper, at ting gikk som det gikk etter dette.

Siden jeg ikke fikk gjort noe med hendelsen, var det bare snakk et par dager før det var tilbake igjen. Samme greia. Nå hadde jeg funnet løsningen. Nå kunne jeg utgi meg for å være den vellykkede suksesshistorien, som fullførte behandling og var blitt frisk. Imens kunne jeg fortsette å ruse meg, uten bekymringer. For nå som jeg hadde fått tilbake sansen for sprøytestikk, så var det jo egentlig ingen tvil om hva jeg ville mest. Dypt inni meg selv visste jeg at dette var det rette. Jeg fant tohundre og femti grunner til hvorfor jeg fortjente å ruse meg, iløpet av de neste dagene.

Ukene gikk, og de ble til måneder. Etterhvert begynte desperasjonen å gripe meg igjen. Selv om jeg hadde en god jobb var det ikke mulig å balansere et junkie-budsjett på lovlig tjente penger. Det visste jeg godt. I tillegg hadde folk rundt meg begynt å merke en forandring i personligheten min, og hadde begynt å stille bekymrede spørsmål. Jeg fikk panikk.
Hvordan kunne jeg opprettholde fasaden min?
Kort fortalt, noen måneder senere var jeg den stolte eier av min egen leilighet. En nydelig toppleilighet. Jeg var en 21 år gammel sprøytenarkoman, og med mine foreldre som kausjonister hadde jeg fått et huslån på 2,1 millioner og nå var jeg allerede godt igang med å flytte inn i selveierleiligheten min. Fasaden var på plass.

De neste året er egentlig bare vage, fortrengte minner. Leiligheten måtte jeg gi slipp på etter 3 måneder tror jeg. Nå så det ut til å gå brattere utfor enn det noengang hadde gjort før jeg søkte meg inn i behandling. Hadde funnet tilbake til gamle kjente i miljøet og snart var jeg tilbake til et daglig misbruk av absolutt alt jeg fant. Så lenge det kunne løses opp i vann eller syre og så injiseres, ble jeg hekta. Jeg elsket å ta så forbanna mye av alt, helt til jeg begynte å kjenne at jeg sakte "skled" bort ifra bevisstheten. Da gjaldt det å stoppe, og bare "flyte" i den tilstanden til en enten kom tilbake, eller sovnet. Kanskje faller jeg på gulvet og slår hodet? Kanskje noen tar imot meg? Eller kanskje, hvis jeg lukker øynene akkurat nå, kanskje jeg aldri våkner igjen? Hvem vet?

Jeg hadde absolutt null kontroll på noe som helst. Kan huske jeg av og til gikk til sengs og brast ut i gråt. Følelsen av at jeg bevisst hadde gått så langt i løgnen min var mye å bære. Jeg gikk på jobb, støvsuget gulvet og ryddet vekk mesteparten av løst brukerutstyr hver gang familien kom på besøk. Men hva slags liv er vel det?

På jobben var fasaden min høyst aktuell. Der spilte jeg en lykkelig, kul og morsom ung mann som tydeligvis var glad i livet. Nyktre venner måtte jeg begynne å være litt forsiktig med. Kunne jo ikke avsløre løgnen min. Så sørget alltid for at jeg var i riktig og tilnærmet normal form før jeg avtalte noe med dem. Familien min, var overlykkelige over at "den nye sønnen" deres utsrålte lykke og målbevissthet. Jeg hadde lært av mine feil, tatt konsekvensene og var nå i full gang med å legge løypa for framtida. Ei framtid bestående av studier, etablering og jobb.

Det var sånn jeg hadde fått det til å se ut. Og samvittigheten begynte å spise meg opp invendig.

For på den andre sida var rusmiljøet.

I mai 2008 ble jeg diagnostisert med hepatitt-b. Det var alvorlig. Eneste legen sa da han skulle lese svarene på leverprøven min var; "å faen".
Normal leververdi er noe lignende 20 - 50. En skal ikke ha så mye høyere verdier enn det før det fort kan bli skadelig for leveren. Det magiske tallet mitt lød på 2700. Legen sa at dersom jeg reiste meg opp fra stolen for fort, eller dultet borti noen så kunne leveren min sprekke. Og da er man ferdig. Jeg ble liggende urørlig i senga mi en måned. Og så forbanna sjuk jeg var. Hadde ikke trodd det var så jævlig, men der tok jeg feil. Steike.

Jeg sluttet å ruse meg på dagen. Det var egentlig en rar opplevelse. For det kosta meg ikke mye å ta det valget, egentlig. Og det brydde meg også lite, at jeg måtte stoppe. Følte meg metta.

Jeg var rusfri i 4 måneder tror jeg. Kanskje litt lengre, er ikke helt sikker.

Jeg hadde da fått meg en ny jobb ved en annen elektronikk-forhandler. Livet var igjen bra. Veldig bra. Jeg var nykter og glad. Kort fortalt, sto jeg i butikken og solgte da en kunde kom opp til meg og spurte noe om et SIM-kort. Plutselig spør han; "Du er ****, ikke sant?"
Jeg ser på han. Nei, husker han ikke igjen. Men, som forrige gang på bussen, så trengte man ikke å ringe Åndenes Makt for å kunne konkludere med at denne karen her også hadde nok av skjeletter i skapet sitt. Jeg forstår til slutt hvem han er. Da begynner jeg. Prater til han, som at jeg er interessert i hva han driver med og hvordan det går. Kun for like etter spør han om han solgte fortsatt. Stilte spørsmålet litt som en utfordring, sånn at jeg nesten var sikker han ville si ja. Og før jeg visste ordet av det hadde han vært i bilen og henta fem - seks gram amfetamin. Jeg betalte, som ei bikkje som vil ha godbiten sin, og la sakene i lomma.
Så gikk også det som det gikk. Utpå igjen.

Og jeg trodde jeg hadde truffet min personlige bånn. Åneida du. Vi kan visst synke mye dypere enn vi tror. Så da kjørte jeg absolutt alt godt nedi grøfta igjen.
Samme løgnene, kynismen og egoismen. Fy faen for en drittsekk jeg var. Det er smertefullt å tenke på den dag idag. All smerten og fortvilelsen jeg påførte familien min, venner og min daværende kjæreste er helt ubeskrivelig. Stjal fra og løy til absolutt alle om den minste ting.
Jeg brydde meg ikke om noen andre enn meg selv, og det gikk hardt utover folk. Gjerne spesielt kjæresten min, som ble sendt gjennom et psykisk helvete av utroskap, brutte løfter og tomme ord.

I midten av fjoråret var jeg så langt nede at jeg ikke ønsket å leve lengre. Jeg ville ikke dette mer. Og denne gangen skal jeg gjøre det grundigere. Tok kontakt med et lavterskel tilbud, og fikk en kontaktperson. Hun skulle guide meg gjennom den byråkratiske labyrinten og på vei mot hjelp.

Vi kom fort frem til at jeg hadde behov for noe mer enn bare seks-måneders "kaffe- og te-terapi". Jeg trengte et langtidsopphold og en plass som kunne forandre meg og mine handlingsmønster. Ble søkt inn på Veksthuset og fikk etterhvert innleggelsesdato i mot slutten av året.
Da det nærmet seg avreise kjente jeg nervøsiteten begynne å stige. Alle visste hva Veksthuset var, og hadde hørt historiene om at man lå på alle fire og vasket trapper med tannkost dag inn og dag ut. Her skulle man brytes ned for så bygges opp igjen.

Veksthuset er uten tvil det hardeste og mest krevende jeg har utsatt meg selv for. Et år fylt av tårer, glede, utfordringer, konfrontasjoner, frustrasjon, fornektelse, frykt, vennskap, tillit, kunnskap, forståelse, aksept og ærlighet.
Om du ikke forblir rusfri resten av livet, så har uansett Veksthuset gjort noe med deg.

Nå er jeg flyttet tilbake til Stavanger, i rehabiliteringsbolig med tett oppfølging.
Om noen dager skal jeg flytte herfra, og ut i verden igjen.

Tilbake der hvor ingen vil kunne forhindre noe som helst. Det er igjen opp til meg.
Er langt ifra noen suksesshistorie idag, og det vil jeg aldri se på meg selv som.
Hverdagen går opp og ned, og er en konstant kamp om å finne mening og glede i livet.

Og hvor er jeg idag? Vel...

Jeg er snart 25 år, uten fullført videregående skole.
Har en jobb som problemfritt kan gjennomføres av en blind, overvektig og trafikkskada kanin med dysleksi.
Er ikke mer enn et år siden jeg lærte hvordan man vasker klær.
Jeg har nylig lært meg viktigheten av å betale regninger i tide.
Jeg gråter som ei lita jente når jeg tenker på det jeg har påført mine nærmeste. Men "comes around goes around". Den smerten får jeg bare takle.
Jeg hater å innrømme det, men jeg lider av total mangel av tro på meg selv. Utstråler nok ikke selvsikkerheten jeg hadde før. Og det er tungt. For det blir vanskeligere og vanskeligere å ha et sosialt liv. Jeg vil, men tør ikke.

Enkelt og greit er det ikke mye igjen av den personen jeg så for meg at jeg ville bli, da jeg først testet amfetamin. Det gav meg alt jeg trengte da, og mange år fremover.
Men ingenting er gratis. Og snart tok rusen tilbake alt jeg hadde fått og vel så det.
Tilbake sitter en skygge av personen man engang var. Å bygge livet opp igjen, til det ligner noe verdig, er en lang prosess. Sannsynligvis en kamp man kjemper så lenge man lever.

Om jeg ville latt være å teste amfetamin den første gangen, hvis jeg hadde visst det jeg vet idag?

Aner ikke. Rett og slett. Enda har jeg dager der jeg bare vil tilbake til det livet. Vet ikke nøyaktig hva som trigger meg, eller hva jeg savner. Men på en skrudd måte var det lettere å forholde seg til verden og mennesker, rett og slett bare ved å ikke forholde seg til noen i det hele tatt. Kanskje jeg savner ansvarsløsheten? Hvem vet.

Så, ble fryktelig langt dette her. Vi får kalle det lesing for spesielt interesserte. Men ettersom du leser det jeg skriver nå, er det stor sannsynlighet for at du akkurat har lest alt annet også. Og det er kult. Takk for oppmerksomheten.

Men, til dere som fortsatt vil teste speed:
Dere gjør som dere selv vil. Akkurat som jeg. Sånn er det bare. Ingen er like. Vi har alle forskjellige utgangspunkt og erfaringer i livet. Min historie er langt ifra noen fasit på noe som helst. Det har hovedsaklig vært terapi for meg selv å kunne sette ord på følelser og bearbeide hendelser.
Kanskje er du ikke like dumme i valgene som meg? Kanskje amfetaminen aldri vil ta kontroll over deg? Kanskje du ikke liker det en gang? Kanskje du har sprøyteskrekk og kan derfor ta det rolig, fordi rusavhengighet kan da umulig være sterkere enn denne forferdelige fobien?
Ikke lett å si.

Bare èn måte å finne det ut på... o

ddsen er 50 / 50 ...

verdt å satse på? ...


Fred ut!