Jeg har null sympati for Kristiansen, men han er ikke farlig på samme måte som sine fiender: I verste fall kan han ødelegge samfunnet ett barn av gangen. Ada Sofie Austegard har derimot dyttet Kristansen foran seg og brukt ham som et våpen mot samfunnets juridiske ryggrad. Det er langt farligere for oss alle sammen.

Get this: Jeg skjønner godt at dama ble gal. Hun fikk datteren sin voldtatt og myrdet, det er sånt som kan få det til å klikke for hvem som helst. Det er sånt som får folk til å smugle ei avsaget hagle inn i rettsalen og henrette drapsmannen foran dommer og jury. Hadde hun gjort noe slik hadde saken stoppa der. Hun hadde blitt dømt for drap, folk hadde stilt seg sympatiske til motivasjonen og samfunnet hadde gått videre. Men hun innså tydeligvis at det hverken var tilfredsstillende eller tilstrekkelig, og viet i steden sitt liv til å endre samfunnet. Hvilket kunne vært en god ting, men uheldigvis har hun sikta seg inn på å kastrere demokratiet og innføre en politistat. Hun har arbeidet utrettelig for alle tiltak som øker straffenivået, fjerner rettigheter for tiltalte og øker sjansen for at folk blir dømt - og stiftelsen hennes har ved tallrike anledninger gjort det jævlig klart at de driter en lang mars i om uskyldige blir dømt; de er drevet av hat og vil se blod. Det viktigste er at noen kan straffes, helst så mange som mulig.

Ada Sofie Austegard er en gal, monoman fanatiker, men hun har fått en status som uangripelig helgen på grunn av datterens tragedie. Hun fortjener medynk for sitt tap, men samfunnet kan ikke innrette seg etter de forkvaklede griller som har oppstått i skallen hennes som konsekvens.

Det er grunnen til at jeg heier på Kristiansen. Hvis hans justismord kan avdekkes skikkelig så mister denne demokratiske trusselen sitt viktigste våpen, og bevegelsen deres vil muligens miste litt av momentet. Kanskje, bare kanskje, vil opnionen snu. Kanskje blir det litt vanskeligere for kontrollkåte politikere å spille "tenk på barna"-kortet når de vil amputere enda mer av demokratiets sikkerhetsmekanismer.

Som kjent er det de motbydelige meningene som trenger ytringsfrihetens beskyttelse, og det er de motbydelige menneskene som trenger rettsikkerhet og prinsippfasthet. Dette handler således ikke om Kristianen som menneske, men som institusjon: Han representerer en eksamen i praktisk demokratiutøvelse.