Jeg er ikke helt enig i sammenligningen. Du kan selvsagt ikke endre fortiden, du må leve med minnene om det som skjedde. Men PTSD er ikke det samme som vonde minner. Du kan få nervesystemet ut av konstant alarmberedskap, bli kvitt flashbacks og forholde deg til minnene som nettopp minner og ikke noe du gjennomlever i nåtid hele tiden. Uten at det betyr at du glemmer det som skjedde, eller at det ikke er en del av deg.

Noen former for terapi handler, slik du beskriver, om hvordan du rasjonelt forholder deg til situasjonen din og fokuserer på å finne måter å takle det på i hverdagen. Men det finnes også terapi som faktisk tar sikte på å prosessere opplevelsene på nytt, med tanker, følelser og kropp, så du får integrert dem på en mer adaptiv måte. Det er ikke bare en protese eller et verktøy, det er en reell bedring av tilstanden. Jeg liker ikke å si helbredelse, for jeg ser det ikke som en sykdom. Det handler i bunn og grunn om å tilvenne nervesystemet sitt til en normal verden og ikke en farlig og truende verden som det har måttet tilpasse seg før.

Så man kan bli kvitt PTSD. Jeg tror ikke nødvendigvis det er realistisk for alle å bli helt kvitt det, men det er i alle fall mulig å bli mye bedre. Man trenger ikke avfinne seg med å kun akseptere "skaden" og finne verktøy for å komme seg gjennom livet.

Men selvsagt vil du ikke bli akkurat den du var før, eller den du ville vært uten de opplevelsene, eller uten terapien for den saks skyld. Det kan man jo si om alt vi opplever. Det finnes ikke noe stabilt selv som er separat fra våre opplevelser, noe "egentlig" deg som traumene har ødelagt.