Veldig ofte var innleggelsene negative, og jeg fikk aldri skikkelig behandling ved innleggelse, det var mer «skadekontroll». Men jeg opplevde en viss trygghet i galskapen, at det var mennesker som måtte ta vare på meg, at jeg slapp å gjøre det selv. Jeg sitter igjen med ganske mange traumer etter mye av det jeg har gjort og det mine handlinger har ført til, men jeg holder hodet hevet ennå.
Man kan vel si at jeg ble avhengig av den responsen jeg tvinge frem hos helsepersonell som måtte deale med meg når jeg var på mitt verste, og den oppmerksomheten som fulgte med.
Jeg er veldig glad for at jeg ikke skader meg selv lenger, eller har et behov for at psykiatrien ser meg, for det er så ødeleggende i livet. I mange år var jeg så opptatt av min egen elendighet at jeg glemte å leve, glemte å kjenne på at jeg levde. Nå er det ingenting annet jeg vil- leve å være fri fra av psykiatrien, ta ansvar for meg selv og gjøre gode handlinger, både for meg selv og andre.