View Single Post
Hei freaks, trenger å litt råd fra 'eksterne' "rådgivere".
Jeg har brukt ulovlige rusmidler i omtrent 6 år nå.
Jeg er 21 år, jobber fulltid, tjener greit, har egen fin leilighet, en samboer jeg er elsker i, og ett nogenlunde greit familieforhold.

Helt fra 12-13 års alderen begynte jeg å interessere meg for rus, legemidler og psykologien rundt en rusmisbrukers tankegang og handlingsmønster.
Jeg startet å røyke hasj/marihuana da jeg var 15, og har gjort dette regelmessig (daglig / ukentlig / måndtlig basis litt varierende) i 6 år.
Jeg får såkalt patologisk rus når jeg inntar alkohol, og drakk veldig hardt fra jeg var 15-19, og har skapt veldig mye problemer jeg hadde klart meg uten p.g.a alkohol. Alderen 15-18 røyket jeg kun cannabis/hasj, tok noen blå en sjelden gang iblant, og kanskje en liner cola en gang iblant på fest.
Da jeg ble 19 oppdaget jeg en helt ny verden, jeg fant substitutter for alkohol.

Jeg mener selv at jeg har en personlighet som lett blir opphengt/avhengig av ting, men er også en person som mener at kunnskap er makt, så jeg har brukt flere år på å lese både fagstoff, brukererfaringer og sider som erowid for å sluke all informasjon jeg kan om alle aktuelle stoffer jeg har inntatt.

Jeg Startet med mdma, dette revolusjonerte min verden, og jeg forstod ikke hvorfor mennesker idag i det hele tatt ville drikke alkohol.
Jeg hadde ett jevnt inntak (hver helg) av ghb,mdma, E, 2c-e/b/c/d/2c-t7, sopp, lsd, de fleste RC'r som er mulig å få tak i, mer eller mindre alt utenom opiater, kokain, meta/amf, i omtrent ett år. Så etter en psykisk knekk som kom sikkert av en kombinasjon av tømte serotoninlagere og ettereffekter av steroidebruk begynte jeg på piller for å dempe angst og paranoia, etterhvert lurte jeg meg selv til å tro at jeg ikke var meg selv hvis ikke jeg spiste piller, så jeg ble avhengig, og spiste regelmessig 5-10 benzoer (hovedsaklig alprazolam, diazepam og oxazepam og flunitrazepam) daglig.

Etter enda en stor knekk i livet, brudd med samboer, mistet jobben og leilighet, ble jeg hjemløs, og flyttet inn hos en venninne som er tidligere misbruker, men som var blitt sporadisk bruker av sentralstimulerende, men ikke avhengig (jada jada). Jeg hadde frem til da holdt meg unna amfetamin, fordi jeg hadde fått inntrykk av at dette var noe jeg ville fort falle for, men når alt føles tapt så ga jeg faen, og begynte å snorte amfetamin jevnlig, og dette ble min store kjærlighet, for første gang i mitt liv klarte jeg å fokusere ordentlig, utnytte mine ressurser (kreativitet, produktivitet etc.) Og jeg følte for første gang i mitt liv, ro og total klarhet i mitt eget hode. Det var som om jeg så alle løsninger på alt. Dette ble fort en usunn vane, jeg var 190cm, 90kg med svært lav fettprosent og treningsnarkoman før jeg begynte, jeg trengte brått ikke spise så mye lengre, søvn ble en bagatell og jeg holdt det gjerne gående en 4-5 dager i strekk, for så å spise piller i 5 dager, for så å holde det gående en uke igjen. I starten var det ett partydop som jeg brukte med gutta når vi dro på byen, fort ble det kun til at jeg og venninnen min satt alene hjemme hos henne, tegnet kodetegninger i timesvis, og vi kunne ofte bruke 8 timer på å lete igjennom det samme skapet etter noe pepper vi mente vi hadde gjemt tidligere.

I alle år jeg har ruset meg har jeg hatt en viss kontroll, ingen i familien eller kjærester har visst om bruken/misbruket mitt, det var helt til jeg møtte amfetamin. fra februar-mai var jeg redusert til 60kg, likblek og underernært, og jeg hadde ikke merket forandringen selv. Jeg var gått fra å være en supersosial omgjengelig gutt, til en lukket og mennesky skygge av meg selv.

Etter en litt for drøy uke i oslo, hvor ingen av mine venner fikk tak i meg, valgte min beste kompis å ta affære, og etterlyste meg, fortalte om alt jeg drev med til hele familien min. Så jeg ble konfrontert og valgte å legge meg inn til akkutt avrusning på psykiatrisk, og gjennomførte dette uten å skrive meg ut selv. (Jeg hadde aldri rørt nåler og hadde lovt meg selv at den grensen ville jeg aldri krysse). Jeg holdt meg nykter i 6 uker etter dette, utenom pillene, de fikk jeg igjennom hele avrusningsperoiden og selv min mor ga meg regelmessig mengder stesolid og stilnoct for at jeg skulle takle hverdagen, legene satte meg på mengder med SSRI, SNRI, og mye annet rart for å hjelpe meg. atarax, truxal, zyprexa, sobril, effexor, fluanxol, cipralex, seroquel, lyrica og lista fortsetter.

Etter 6 uker sprakk jeg igjen, forskjellen nå, var at jeg hadde lært meg hvordan jeg skulle være tilsynelatende fungerende ovenfor alle andre. Jeg spiser, sover, tar solarium og kosttilskudd for å se sunn og frisk ut. Etter en fyllekule (første gang jeg drakk siden jeg hadde sluttet) prøvde jeg å skyte amfetamin.

Og på nytt ble jeg forelsket. Da jeg skyter, klarer jeg fasade.
Nå har jeg skutt amfetamin i noen mnd, tidsperspektivet mitt er helt ødelagt. Jeg skyter 3-5 ganger i uken, og ca 4 skudd på en dag ca 1-3 gram alt utifra kvalitet. I det siste har jeg begynt å skyte andre ting også. Jeg har laget coctails med ghb, 2c stoffer, 6-apb, MXE, subutex, dolcontin og lista fortsetter. Jeg er kommet til ett punkt hvor jeg ikke tåler den personen jeg ser i speilet, selv om jeg ikke er verken vinningskriminell, voldelig eller gjør noe vondt mot noen andre enn meg og de nær meg. Jeg bekymrer meg også for at jeg normaliserer rusmisbruk og skyting fordi jeg er tilsynelatende oppegående, og ser sunn og frisk ut, er meget dyktig i jobben min og er "sosialt intelligent". Men selv merker jeg at hele meg bare er blitt en fasade.

Før ruset jeg meg i sosiale sammenhenger i moderate mengder for å oppleve noe nytt, nå kan jeg sitte alene på rommet i en time kun for å få svar, for så å sette ett skudd, legge meg ned, kose meg med rushet i den perioden det varer, så hate meg selv fordi jeg spenner bein for meg selv. Jeg har klart å holde meg unna alt av benzoer i 1 1/2 mnd nå, sluttet for egen maskin, og det var et helvette, men jeg er evig takknemlig for at jeg klarte det. Men det er virker så uendelig mye vanskeligere å legge bort nåla.

Jeg har perioder hvor jeg tar meg selv i nakken, og bestemmer meg for at nå er det på tide å drite i den evige virkelighetsflukten, men så holder det en uke, så sprekker jeg som en sjømann i happy hour. Da jeg er nykter vil bare ruse meg, når jeg ruser meg vil jeg bare være nykter, det er en tap tap situasjon. Jeg går til psykolog, men da jeg hele livet har vokst opp i en familie som er opptatt av fasade, og jeg i tilleg er narkoman og en dyktig selger, så får verken jeg eller psykologen noe ut av det, desverre. Jeg takler ikke å legge meg inn til behandling, da jeg har gjort en nøye vurdering, og ser på dette som aller siste utvei. Å slutte med benzodiazepiner er veldig tungt da det gir fysiske abstinenser samt forsterket angst eller hva man måtte ha slitt med tidligere. Men jeg syntes amfetaminen er mye, mye vanskeligere å legge fra seg. Og jeg nyter ikke rusen lenger engang.

Er det noen her som har klart å kutte nåla uten å måtte låse seg inn i behandling? Noen råd? Jeg har ingen illusjoner om min egen situasjon lenger, og jeg trenger ikke forslag om å legge meg inn til behandling, da dette vil sørge for at familien kutter meg, jeg mister jobben osv.
Mvh. Vinglepetter
Sist endret av Mullah; 25. august 2011 kl. 23:38. Grunn: Takk til Thallium for oppdelning!