Var ikke noe form for språklig kommunikasjon. Det var litt som å våkne opp fra søvn der stod det vesener over meg. Det var litt som å være et annet sted en den fysiske verden, som ikke hadde noen direkte sammenheng med sanseinntrykk eller noe rundt meg. I ettertid har jeg følt at DMT sender meg til samme "sted" men hver gang en forskjellig opplevelse derifra ikke at vesen står over meg hver gang men samme univers , om det gir noe mening.

Vesena forsvant bare etter litt, så sa jeg masse slags maskindeler laget av abstrakte figurer som beveget seg på helt syke måter som ga en helt spesiell mening og så dukket forskjellige ting opp som har skjedd på ulike tidspunkt i livet mitt og hvordan det har vært med og formet meg på hver sin måte, kraftige følelser involvert. Og så var det som om jeg "følte" alle de menneskene jeg setter pris på og har i livet, de jeg har mistet og de som betyr mest. Husker ikke alt som skjedde trippa baller, men i allefall så endte det med at alt sammen bare forsvant også bare "var" jeg.men jeg var ikke meg men jeg var liksom universets indre kjerne av det a være/alt som er. Liksom grunnlaget for eksistens det var alt jeg følte. Og det gjorde enormt stort inntrykk jeg er glad for enda


Veldig rotete skrevet men prøvde mitt beste og forklare sånn ca bare rett fra hodet, de som har trippa skjønner forhåpentligvis litt av det hvertfall