Tenkte lufte litt tanker og frustrasjon som alltid kommer på denne tida av året. Jeg er ekstremt irritabel for tida. Er lenge mellom positive øyeblikk. Skulle vært interessant om noen har noen synspunkter...

Jeg er en voksen mann som ikke har egen familie. Jeg hater noe så intenst alt som har med jula å gjøre, først og fremst gavestyret:

Jeg er oppvokst i en familie der jula betyr alt. Lang tid i forveien begynner voksne folk i min familie å mase om hva jeg ønsker meg, og ikke minst hva de måtte ønske seg. Gavetradisjonen er så sterk at hvis jeg fronter min mening så fleiper de det bare bort eller de ser på meg som verdens særeste. Jeg sier at vi som bor i Norge har alt vi trenger til en hver tid, og jeg syns det er tull at voksne mennesker kjøper ting til hverandre og at jeg er kvalm av alt kjøpehysteriet og overforbruk.

Jeg sier at jeg ikke kommer til å kjøpe gaver til de voksne, men da opplever jeg faktisk at familien (voksne) blir snurt og syns jeg er helt fjern. I år tenkte jeg ta en ferie og reise bort fra alt, men feiga ut i siste lita og venta til litt utpå nyåret - Fordi jeg tross alt har onkelbarn jeg vil være med, og jeg har et supert forhold til alle i min familie ellers.

Det å si min mening, f.eks. at man kunne gitt en gave til flyktninger, en organisasjon etc. er ikke en akseptert mening. Veldedighet driver vi rett og slett ikke med.

Jeg sier jeg har alt jeg trenger, og at ingen trenger å kjøpe noe. Da er svaret alltid "Neimen vi må jo kjøpe noe", og så sitter man på julekvelden og får ting man ikke trenger, fordi den som gir det bare kjøper for å kjøpe, ikke kjenner meg godt nok til å vite om det er noe jeg blir glad for. Det er snart ti år siden jeg sist tenkte at "Det var en veldig flott gave" og som jeg bruker de dag i dag. Julekvelden er koselig ellers med mat og drikke, men når gavene kommer har jeg faket takknemligheten hver jævla gang. Dette er det aller verste syns jeg, fordi det snart begynner å bli ganske tydelig at jeg ikke gleder meg oppriktig over det jeg får. Jeg har generelt i livet vanskeligheter med å glede meg over materielle ting. Fordi de er tilgjengelige til enhver tid.

Når det gjelder å kjøpe til andre, er bøker det eneste jeg kjøper med glede. Dessverre er det ingen i familien min som leser noe. Alle gaver vi gir er stort sett bruk-og-kast-ting som er glemt etter et par uker.

Jeg har en gammel tante som mener det samme som meg, og som ikke lenger feirer med oss nettopp på grunn av det jeg sier. Men hun har fått ny samboer og barn kan lett unnskylde fraværet med "Vi skal feire for oss selv". Det er veldig vanskelig for meg å ikke skulle feire med foreldre og søsken mer.

Skulle vært interessant å høre noen synspunkter? Er jeg for negativ?