Jeg hadde levd i 17 år, og livet var mystisk, skremmende, men også veldig bra. Jeg var lettere deprimert, og fikk derfor henvisning til BUP- noen å snakke med kunne vel være greit? Eller?

Jeg husker godt første time ennå, det var 12 januar 2012. Jeg møtte opp til timen, visste lite om hva som møtte meg. Jeg ble hentet av en psykiater, spaserte inn på hennes kontor og praten begynte. Hun stilte meg spørsmål som rørte mange brikker inni meg. jeg svarte etter beste evne, men jeg kjente nå at noe inni meg bristet- for alle disse dyptgående spørsmålene om mitt indre ble pirket i, løsnet på. Jeg ble redd, og veldig ustabil. Fra dette øyeblikket begynte ballen å rulle. For hver time jeg hadde hos psykiateren, ble jeg mer og mer ustabil- og redselen vokste.

De påfølgende 4 årene ble et sant helvete jeg aldri trodde jeg skulle befinne meg i. Når jeg fylte 18 år, begynte jeg å drikke alkohol i festlige sammenhenger. Jeg Forstod raskt at alkoholen hadde en funksjon for meg- jeg fikk utløp for alle følelsene som brente på innsiden. Med andre ord, drakk jeg meg sørpe dritings og gjorde veldig mye destruktivt mot meg selv i fylla. Alt jeg kunne skade meg med, ble brukt. Det være seg pilleoverdoser, kutting eller løpe så hardt i veggen at jeg kollapset. Det gikk ikke lang tid før jeg ble innlagt på lukket psykiatrisk avdeling for første gang, og mange flere ble det.

Inni meg var jeg veldig redd, hadde mye sinne rettet mot meg selv, og verden var veldig utrygg. Hver gang jeg ble innlagt på psykiatrisk, opplevde jeg en kortvarig trygghetsfølelse. De trygge menneskene som var rundt meg til alle døgnets tider, de strenge rutinene, og ikke minst ansvarsfraskrivelsen i mitt eget liv. Det å være innlagt på psykiatrisk ble som en avhengighet- og dette gjorde noe med meg. På grunn av min svært selvdestruktive atferd, skjøv jeg alle mine venner vekk fra meg, jeg ødela nesten familien og meg selv. Men jeg mistet hodet helt, det eneste som var viktig for meg på denne tiden var å skade meg selv, for så å havne på psykiatrisk.

Jeg har lenge ønsket å dele min historie(nå ble denne veldig kortfattet), fordi jeg syns det er viktig å belyse at det går an å bli avhengig av å være psykiatrisk pasient.