Neinei, du missforstår, jeg snakker ikke om meg selv. Jeg snakker om hvordan folk generelt sett får selvfølelsen sin torpedert og fortelles at dem ikke er i stand til å ta vare på seg selv, løse sine egne problemer eller på andre måter være et voksent - ihvertfall tidvis - fungerende individ.

Saken nå er at jeg ikke har noen interesse av å hverken bli skrytt av, oppmuntret eller motivert her. Samtidig får jeg absolutt ingenting ut av å måtte høre de samme påstandene om at jeg lyger for meg selv, at jeg må innse at jeg trenger hjelp osv.

Hvis jeg trenger hjelp så vet jeg ikke hvem som ikke gjør - eller hva slags parameter som legges til grunn i den vurderingen.

La meg forsøke å omformulere;siden du helt åpenbart ikke grep essensen i det jeg skrev. (Vel og merke et sammensurium, den skal du få ha): Narkotika i seg selv innehar ikke egenskapen til å gjøre narkomane til narkiser. På samme måte som at det ikke er naturlig for et pattedyr å få livet sitt ødelagt av noe så naturlig som en voldtekt; så er det ingenting i f.eks heroin som gjør deg til et menneske som stjeler fra din mor. Det er et helhetlig situasjonsbilde som i begge tilfeller er helt umulig å tilskrive enkeltfaktorer. (Og med dette så legger vi voldtetektsanalogien død, det var bare et poeng)

Men jeg er likefullt overbevist om at i narkomane sitt tilfelle så er en veldig betydelig faktor i ligningen det å bli behandlet, og tilsnakket, som en hjelpeløs og umyndiggjort person. Og igjen; jeg snakker ikke om meg her. Jeg har aldri blitt behandlet, tilsnakket som eller oppfattet som en narkoman av samfunnet. Men i tillegg til andrehåndserfaringene det selvsagt er nok av, så er det litt sånn "narkoman-light-experience" å være her inne. Her opplever jeg gang på gang å bli tatt litt på senga; da det plutselig slår meg hvor nedlatende noen tillater seg å være. Det er jo selvsagt like traumatiserende som å bli kalt taper i Counter-Strike; men likefullt spesielt.

Og ja jeg var vel litt grinete, og jeg ga vel litt vel mye av kaken til de x-narkomane. Ikke husker jeg. (Jeg leser aldri bakover her, har ikke tenkt å begynne med det).

Men poenget er altså hva som skjer med selvtilliten, selvfølelsen og selvdisiplinen til folk som begynner å havne utpå. Alle reagerer individuelt osv; men etter år inn og år ut så kan jeg si med sikkerhet at når Ola Narkis oppdaget heroin for litt siden så er det ikke heroin som får han til å selge bestemors smykker. Det er en prosess som skjer som er ikke direkte relatert til substansene, men heller relatert til andres persepsjon av vedkommende som inntar dem.

Og hvis du tror det er sånn at folk tar hensyn til meg her inne, da tror jeg du kan trimme de sosiale(cyber)antennene dine litt.

Og ens siste ting.

Gi faen i "vi"'ene.

"Vi" har ingenting mer til felles enn at vi har drukket melk begge to.

Vent. Jeg vil irettesette meg selv. Enda jeg ikke har førstehåndserfaring med det å bli behandlet som en hjelpeløs eller umyndiggjort person så har jeg jo altfor mye erfaring med dette med selvfølelse...

Jeg har, siden jeg begynte å henge på dette forumet, vært under 100% sysselsatt i omtrent mindre enn et halvt år tilsammen. Jeg husker hvor jævlig fort jeg gikk til å føle meg skamfull, til å tenke at alle rundt meg så det som at nå hadde det endelig raknet for Tommen. Til å føle at det sekundet jeg ikke kunne svare for meg så hadde jeg tapt. Med en gang var alt glemt. I stedet for å ha mer å gå på fordi man har en uvane så har man tvert imot bare jævlig mye mer å bevise.

Tenk om det var slik med eksempelvis depresjon eller spiseproblemer. At man alltid måtte være på hugget for ikke å bli slukt av gribbene.

Skulle startet en holdningskampanje "stol på narkiser"