Det har skjedd noe mer i saken! I dag har vi vært i forliksmøte med motparten, hvilket kan beskrives som å forsøke å argumentere med bavianer. Jeg har hørt sagt at you can't reason with crazy and you can't argue with stupid. Det fikk vi erfare i dag.

Motparten hadde dessverre ikke noe forhandlingsrom, siden de mener at hundeholdet er normalt og at det ikke er noe problem. Samtidig anførte de at man må tåle støyen fra hundene, siden det har vært hunder der i 200 år.

Vi anførte at støyen på sitt verste gjør eiendommen helt ubeboelig. Samtidig vedgikk vi at støyen kan lette til tider, og har vært bedre i den siste perioden. Problemet vårt er altså at vi ikke kan stole på at noen bedring er permanent - i perioder blir det bedre, men like sikkert som banken vender det tilbake med full styrke.

Den siste tiden har vi heller ikke bodd hjemme, på grunn av alle de ubehagelige opplevelsene beskrevet tidligere. Dette gikk hardt utover nattesøvnen, og er ikke noe vi skal bruke livsenergien vår på. De gangene vi har vært innom for å se at ingenting er ødelagt og for å hente forsyninger, har oftere enn ikke hundene stått ute og støyet. Dette anførte vi også, altså at eierne på tross av å være fullt klar over problemet gir totalt faen (ordvalget i møtet var nok et annet).

Som følge av at motparten mente at det aldri har vært noe problem, og at de også gjorde klart at de ikke har endret noe som helst, hvilket implisitt betyr at bedringen vi har opplevd må være tilfeldig (sense was made), så gikk saken naturlig nok til domsavsigelse. Den har vi fått vite at vi kan vente i løpet av en uke, hvilket for statens del må være ny rekord.

Jeg skal forsøke å huske å orientere om utfallet, og håper dette kan komme til nytte for noen i en lignende situasjon. Dvs. jeg håper vel egentlig at ingen trenger å oppleve dette pisset, dette er faen meg ny rekord i neandertaler.

Vi fikk også orientert motparten om konsekvensene dersom utfallet av saken ikke blir tilfredstillende for oss, og at vi da må ta videre skritt. Nå har vi besluttet at vi vil flytte uansett, siden vi for lengst har innsett at det ikke blir noe skikkelig liv på oss i dette området i kjølvannet av en sånn her greie, og da er det flere momenter vi må se nærmere på.

Selger av bolig må jo som kjent opplyse om forhold/heftelser ved boligen til kjøper. Denne støyen må sies å være en betydelig mangel. Dersom vi må realisere et tap ved salget av boligen, og dette skyldes støyen, sier det seg selv hvem som blir motpart i et erstatningssøksmål. Her snakker vi såpass mange kronasjer at vi nok ender opp direkte i Tingretten.

Hvis det blir slik at vi skal til retten, må vi jo også vurdere å kreve erstatning for alle ulempene vi er påført i forbindelse med saken. Kostnader knyttet til å ikke kunne bo hjemme, tapte inntekter, psykisk påkjenning og mer generell tort og svie. Vi snakker hundrevis av tusen kroner.

En ting jeg glemte innledningsvis var at vi i siste liten før møtet fikk vite at motparten stilte med advokat. Dette var jo umiddelbart litt sånn uh-oh, men så tenkte vi at det jo egentlig bare er en fordel, siden det da betyr at motparten i hvert fall har en person på laget med forutsetninger for å forstå "voksenspråk". Dette høres nedlatende ut, men hovedpersonen i hundeeierparet kan ikke snakke ordentlig. Det var en som sa til meg en gang at her i området har vi ikke slektstre, men slektskratt.

Over til noe annet - de straffbare handlingene. Dessverre, og dobbeltdessverre fordi det ikke er overraskende, så har politiet vist seg fra sin verste side i denne saken. De har mellom linjene klart og tydelig sagt fra om at de driter i saken, og at vi kan få møte motparten i Konfliktrådet.

Nå som vi uansett skal flytte, er det en avveining å ta for oss. Skal vi gjøre det som føles rettferdig - gjøre vårt ytterste for å få straffet alle som kan straffes, og aller helst at de som har bæretillatelse mister den, eller skal vi vende det andre kinnet til og bare fjerne oss uten mer lyd. Hevnlysten i meg er klar i sin tale, men Mikkel Reven i meg er ikke enig.

Eventuelt har jeg vurdert å la hevnlysten koke så lenge den vil, og dersom den fortsatt er der om en tre års tid, så reiser jeg tilbake og lar nevene snakke, slik vi kanskje skulle gjort fra dag 1. Dette er jo den romantiske løsningen.

Det tror jeg var det hele, takk for påminnelsene og interessen!