Skriver om dette i denne tråden, ja.

Dag 17! Ahhh - endelig har den verste forkjølelsen/influensaen/pollenallergien eller hva det var sluppet taket - og den nye hverdagen er tilbake. En ting som plaget meg ganske mye under de mørkeste årene i angsten og depresjonens dal var hvordan det påvirket hukommelsen min. Hadde jeg ikke brukt bankkorttet på en uke hadde jeg plutselig glemt pinkoden. Før jeg ble forkjøla eller hva det var gikk jeg på butikken med samboerens kort. Hadde ikke brukt det på et halvt år og på vei ut spør hun om jeg trenger koden. Neida, sier jeg og ramser opp koden jeg husker å ha slått inn for seks måneder siden. Har lest et sted at hjernen stort sett har laget alt du har sett og gjort i alle år - det er bare vår evne til å få det frem som står i veien. Jo mer jeg leser om psykedelika, dess mer blir jeg overbevist om dets evne til å fremkalle minner og bedre hukommelsen. Det har i det hele tatt dukket opp mye minner jeg aldri har tenkt på før de siste ukene. Tidligere, på mitt mørkeste, gjorde minner meg enda mer deprimert - fordi de minnet meg på hvilket bekymringsløst og lykkelig liv jeg hadde levd. Minner som dukker opp nå, som har langt flere og rikholdig, fyller meg bare med glede over at jeg har hatt så mange fine stunder. Glasset er i det store og hele halvfullt, uansett hva som skjer om dagen. Før var glasset alltid halvtomt - og angsten skrek til meg at det snart ble knust og helt tomt.

Anyways - i dag var også tiden for en ny dropp - vanlig 1/10-dose. Prøver alltid å kjenne etter om det er annerledes enn dag 2 og 3 uten dropp, men fortsatt føles disse dagene ganske like. Den eneste rusen jeg føler er lykkerusen over å ha kommet ut fra det bekmørke hullet jeg befant meg i i så mange år. Hører mye musikk, skriver mye tekst, og er ganske aktiv med målrettede oppgaver som vil hjelpe meg fremover på sikt. Noen ganger føler jeg meg irriterende fornuftig - håper det blir tid til litt meningsløs gaming og tv-binging etterhvert. Men, når du har levd innesluttet og isolert uten å foreta deg noe i en årrekke er det utrolig hvor mange ting som faktisk må gjøres når man endelig våkner. Føler meg takknemlig over å ikke bli satt ut av hvor mye jeg bør få ordnet - for det er overveldende mye. En ting av gangen - tar tak i det jeg kan gjøre noe med her og nå som vil bære meg videre. Livet as - faen så godt det kan være!

Dag 18. Drakk 6 halvlitere i går siden det var lørdag. Helt vilt deilig å våkne opp uten uro eller angst, slik jeg gjerne hadde i minst 3-4 dager etter samme antall øl før MD-prosjektet. Sier til meg selv at jeg må passe på og holde drikkingen til helgen - og det regner jeg med å klare. Har ihvertfall aldri hatt problemer med alkoinntak i mitt relativt lange liv (jada, både hår og sjegg har mye grå og hvite hår).
Betaler noen regninger og merker meg hvordan jeg bare trenger å sjekke en 18 siffer løang KID-kode to ganger før alt er tastet inn. Dette var ting jeg kunne bruke lang tid og både syv og åtte sjekker med KID-en mens jeg tastet inn tidligere. Har i mange år vært redd for at depresjon, angst og maniske episoder hadde spist opp det (lille) jeg hadde av intelligens og kognitive evner. Overrasket over at denne bedringen kommer så raskt i prosjektet - og at det er så merkbart.
Det er også deilig - og fordelaktig - å være så fryktløs som jeg føler meg nå. Sendte første siden av boken min til en venn som har hatt en bok utgitt. Noen jeg aldri hadde orket før. Av frykt for dårlige tilbakemeldinger. Og hadde jeg fått gode tilbakemeldinger hadde jeg raskt nok funnet på grunner til å ikke stole på det positive svaret. Men min venn svarer, er begeistret, og jeg tenker bare ja: helt enig, dette er bra! Har sånn passe lyst til å legge ut starten på boka her også - men den tanken må kanskje modnes noen timer etter publisering av dette innlegget. Nok en helt fin dag, slik som normale folk har det, tror jeg. Noen ganger lurer jeg på om jeg begynner å bli litt grådig - ønsket om å forsyne seg av livets koldtbord, nå som jeg endelig har kommet tilbake til festen, er ganske stort. Derfor blir det litt kjedelig å henge hjemme dag ut og dag inn. Men - det gir meg i det minste rikelig med tid til å skrive i tillegg til alle andre ting som man plutselig innser er oppgaver som må løses i hverdagen.