Jeg har enormt mye bilder i hodet, og gestikulerer gjerne rimelig absurde fingertegninger som metaforer til argumentene mine når jeg snakker helt uten å tenke over det, ofte til det banale som former og denslags.

Jeg har en tendens til å ikke ha en stemme i hodet, og husker jeg som barn ble bevisst på dette og fikk en - helt ufrivillig, og jeg følte jeg ble gal, og at jeg tenkte mye treigere når det måtte forklares i ord.

Idag tenker jeg vel en del med ord, men ofte så er det ikke spesielt godt sammensatte setninger, mer gibberish, men ''jeg'' skjønner det så det går bra.

Snakke høyt gjør jeg i all hovedsak når jeg er enormt stressa inni meg. Som når jeg nesten sovner og tenker på noe ubeskrivelig kleint eller liknende som jeg må ta stilling til. Ordene som kommer ut er gjerne ting som ''Nei, gå vekk gå vekk gå vekk''. Jeg har hørt folk si ala: ''hæ, jeg?'' og jeg må svare ''nei, det er bare jeg som prater nærmest ufrivillig tidvis.'' Fordi det kommer like overraskende på meg, da hodet mitt er et helt annet sted.