Har tenkt litt på det med klemming idag. Hvorfor klemmekommentaren skapte sånt engasjement. Ja jeg må si meg enig. Savner klemmer. Ikke at jeg hadde tenkt over det før dette med klem ble tema her. Men nå når jeg faktisk har tenkt tanken og reflektert over det så også savnet av både å gi og få klemmer veldig uttalt. Lei korona når altså

Klemming er et fysisk uttrykk, men det er jo ikke bare klemming når en møter noen som en står nær på noe vis. En klemmer i glede, sorg, som trøst eller i pur spontanitet. En klem rommer så utrolig mye. Og hvordan man klemmer gir ennå et lag med dybde til klemmen. Tror ikke det er nærheten i klemmer kan vi savner mest men den genuine og ekte uttrykksformen som klemmen er. Noe så enkelt og likefremt. Klem er genialt. En klem kan være over veldig kjapt eller dra litt ut alt etter som person, hva som formidles eller hva mottaker eller avsender trenger eller forventer.

En klem kan være enkelt. Eller ha en veldig dybde. Ekte. Men også en svært komplisert sosial samhandling levert på en enkel, likefrem og håndfast måte.

Hvor mange ord måtte en brukt for å forklare og fått sagt alt en får formidlet med en real god klem? Ville en fått hjem budskapet? Ville budskapet hatt samme verdi hos mottaker? Eller ville en muntlig leveranse av budskapet bare forkleinet og devaluert budskapet? Jeg heier på klemmen som optimal leverandør av svært mange budskap og uttrykk.