Er 22 år med fast jobb, masse venner og generelt ting på stell i livet. Har kjøpt leilighet som jeg venter på å flytte inn i. Har røykt ca hver helg i 2 år. Kan innrømme at det har vært perioder der jeg har røykt i 1 av ukedagene også, enten i selskap eller alene. Liker godt humøret jeg får av hasj, og liker måten det får meg til å tenke. Kreativitet, og evnen til å se ting på en annen måte. Når jeg røyker liker jeg å tøye på kroppen, og har en regel om å alltid gjøre noe fornuftig under rusen. For eksempel lese om ting som interesserer meg eller se dokumentarer.

Uansett, dagen jeg har fryktet kom idag. Kom hjem fra jobb og mamma konfronterte meg med det hun hadde funnet i skuffa mi. Ca 40 gram hasj. Jeg innrømte å ha røykt hasj i perioder i 2 år og sa at jeg hadde tenkt å fortsette med det fordi jeg ikke ser noe problem i det. Har løyet en del for foreldrene mine en del opp gjennom åra så tenkte å være litt ærlig nå. Det endte med at hun trua med å gjøre meg arveløs, sa at hasj bare er for tapere, hun håpte jeg aldri får barn, skulle aldri hjelpe meg mer, aldri ha noe kontakt. Oppegående og glade mennesker skal visstnok ikke røyke. Hun prøvde å skylde alle "dårlige" ting i livet mitt på hasj. For eksempel en venn som har slutta å besøke meg. Samtalen varte i 3 timer og hun sa jeg må mangle noe i hode, eller bare ha blitt veldig dum av hasj. Hun sa jeg ikke har empati siden jeg ikke unnskyldte meg og ba om tilgivelse. Spurte om jeg ikke tenkte på hun da jeg røykte. Hun fortalte om at en jeg har gått i klasse med som har hatt en tøff oppvekst har fått mer suksess i livet enn meg, selv om jeg har hatt en ordentlig oppvekst der foreldrene mine har støtta meg 100%.

Sitter her nå og lurer på hva jeg skal gjøre. Har jo ikke lyst å miste kontakt med hele familien. Kan hvertfall ikke overtale besteforeldrene mine. Kan jo også gå tilbake og trekke tilbake alt jeg har sakt og si at nå er det på tide og slutte pga det er 2 personer i livet mitt som sier at jeg skal det.