Det må nesten bli da jeg bodde i Brasil, i syv/åtte-årsalderen. Jeg, mamma og en venn av mamma gikk i jungelen for å komme til en fazenda, en liten gård i et ryddet område langt inne i jungelen. Vi fulgte en meget dårlig sti, tråkk må man vel heller kalle det, og passerte etterhvert noen høye gjerder. Bak gjerdene var et endeløst hav av banantrær, vi var altså ved en plantasje.

Brått hører vi høylytt bjeffing og knurring fra plantasjen, og fem-seks digre, svarte beist av noen hunder kastet seg mot gjerdet med frådende munn. De prøvet av all kraft å bryte seg gjennom gjerdet og det var tydelig at hvis de kom seg gjennom den skjøre konstruksjonen, ville de drepe oss. Vi beinsprang deretter innover stien for å komme oss vekk. Hundene fulgte etter oss langs med den andre siden, så det hørtes som de var kommet igjennom og var rett bak oss. Jeg snublet og landet langflat på magen. Jeg hørte hundenes brøling rett ved meg og var sikker på at nå kom jeg til å bli revet i fillebiter, og jeg startet å hylgråte i vill redsel. Heldigvis tok mammas venn meg opp og bar meg videre. Vi kom oss så unna når stien tok til venstre, fra plantasjen. Så redd må jeg si at jeg virkelig aldri vært.

Det kan også nevnes at den dagen kastet jeg mango som vi hadde tatt fra trærne på en stor edderkopp som prøvet å stikke meg. Den var visstnok en av de giftigste edderkopptypene i Brasil, men det var bare gøy.