Sitat av
vindaloo
Spar den tonen til neste gang du brenner ganen med varm pizza a.
Jeg har ikke vært kjip mot deg på noe vis så du har ingen grunn til sparke.
Å plis. Du åpner med å karakterisere meg som høy på meg selv, og når jeg prøver etter beste evne å svare deg seriøst på trådens tema så er responsen din at de filosofiske krumspringene mine er uinteressante for folk uten exphil? Folk er ikke arrogante bare fordi de er interessert i andre ting enn det du er, og du er ikke dum fordi du ikke er opptatt av filosofi. OK? Snakkes i en tråd der vi begge er interessert i temaet.
Sitat av
Nether
Hvorfor ikke?
Måtte ikke det isåfall være en begrensning han har lagt på seg selv, i og med at naturlovene er hans skaperverk? Det er for meg et åpenbart paradoks dersom han både er årsaken til reglene og i utgangspunktet underlagt dem. Klart, man kan tro at sånne selvmotsigelser ikke er selvmotsigelser for gud, men da er vi tilbake til robhols poeng igjen - da går det ikke an å diskutere det.
Sitat av
robhol
Det er verken meningen å stoppe resonnementet prematurt, eller det som faktisk skjer. Konklusjonen er allerede klar, gyldig og basert på nok informasjon, det tar bare tilfeldigvis ikke spesielt lang tid.
Konklusjonen var forsåvidt klar på forhånd, ja. Jeg innser at det å nitidig dissekere en allerede forkastet teori med hensikt å finne ut
nøyaktig hvor den faller i fisk er en øvelse for spesielt interesserte, men jeg synes faktisk det er interessant. At det er en tilsynelatende helt absurd teori som utrolig mange (også oppegående) folk likevel tror på, gjør det ekstra interessant.
Jeg begynner å få følelsen at vi har radikalt forskjellige tilnærminger til dette uansett. Jeg er ikke direkte interessert i det spirituelle, eller spesielt mye indre "logikk", jeg er interessert i hvordan religioner påvirker troende, ikke-troende og verden generelt. Det spirituelle er noen ganger relevant for dette, ofte ikke.
Det er jeg enig i. Men i spørsmålet "tror du på gud?" vil jeg påstå at det er nettopp det som er relevant. Da diskuterer vi jo hvorvidt det er/kan være
sant, ikke hvilken effekt det har at folk tror på det. Er du ikke enig i det? Jeg mener jo også bestemt at det var det du tok opp i innlegget, så det vel ikke helt urimelig at det var det jeg trodde du ville diskutere.
Innvendingen din oppfattet jeg sånn at det blir feil å kommentere fra mitt perspektiv/uten mer bakgrunnsinformasjon. Det er jeg fundamentalt uenig i (i den grad jeg skjønner hva du mener i det hele tatt), og har prøvd å forklare hvorfor.
Jeg mener ikke det i det hele tatt, selv om jeg ser at det lett kunne leses sånn. Jeg oppfattet innlegget ditt som en lettvint avfeiing uten vilje til å egentlig gå inn i de retoriske spørsmålene du fremsatte. Den oppfatningen var tydeligvis feil, men fwiw så var den basert på mitt inntrykk av deg, som er alt annet enn lettvint og overfladisk.
Når
jeg prøver å gi komplimenter, pleier jeg vanligvis å unngå formuleringer som "pinlig" og "du har ikke satt deg inn i dette", men jeg er ikke noen ekspert. Faktisk er jeg nesten pinlig dårlig på dem, jeg også.
Haja, ja jeg er ikke så god på sånt kliss. Man burde sikkert ikke trenge å forklare et komplinent, litt som man ikke bør trenge å forklare en vits, men siden jeg tydeligvis kommer så fundamentalt feil over til deg så gir jeg det et forsøk: Jeg vet hvordan du vanligvis diskuterer, og hvis du har en overfladisk og lettvint behandling av et tema så er det nærliggende å tro at det er mot bedre vitende. Postet under flertallet av brukernavn her inne hadde jeg tenkt at de hadde prøvd så godt de kunne. Beklager at jeg ikke gav deg benefit of the doubt der.
Det må være fair, og "seriøst" nok, å bruke en religions påstander for å finne ut om den gir mening eller ikke. Om det kun er å gi mening internt for seg selv (noe de forresten heller aldri gjør IMO, case in point) så hjelper det meg lite. Det er det eksterne som har noe å si for meg, og for verdenen, og derfor fokuserer jeg på det.
Jeg ser ikke risikoen for å gå glipp av noe relevant, rett og slett, når alt det eksterne/etterprøvbare er beviselig feil, og feil skal være "umulig". Da kan ikke argumentasjonen reddes, uansett hvor mye forståelse man viser, eller hva religionens "interne logikk" har å si om saken. Det er uansett en puslespillbit som aldri kan passe i vårt univers, og som jeg derfor avskriver kontant.
Når sporet i diskusjonen helt innlysende uansett fører til "det er hele resten av puslespillet som er feil", hver gang, gir det lite insentiv til å grave dypt.
Det er heller ikke spesielt seriøs, grundig argumentasjon, bortsett fra at den er seriøst, grundig idiotisk. Der tror jeg vi var enige, eller hur?
Nja. Jeg er enig i at det er er
galt. Idiotisk...vel, det er i alle fall ganske absurd. Men når vi diskuterer ontologiske spørsmål så er jo alle teorier litt absurde, så jeg synes ikke det automatisk diskvalifiserer. Jeg har i alle fall ikke kommet over noen teori om væren som ikke inneholder elementer som ikke lar seg forklare. Som jeg prøvde å forklare i sist innlegg så finner jeg ingen holdepunkter for at en åndelig dimensjon finnes (som vel må sies å være utgangspunktet for en religion). Men jeg er ikke uten videre med på at det er så opplagt idiotisk som mine ikketrosfeller ofte eplekjekt slår fast. Mange av de samme ikketrosfellene aksepterer gjerne reduksjonistisk materialisme uten videre skepsis, og forsvarer det ofte likeså dogmatisk som noen kristen predikant. Det er idiotisk å ukritisk akseptere en hvilken som helst metafysisk teori, religiøs eller ikke. Dette er altså ikke rettet mot deg, men en generell betraktning, for å ha det sagt. Jeg vil bare nyansere ideen om at religion er idiotisk og ateisme er uidiotisk. Det må forsvares skal det være uidiotisk, det også.
Det var ment som et eksempel på en logisk umulighet (i vårt univers, da...) som gjør hele resten av tankerekken (eller... rekken...) meningsløs. Som et velkjent matematisk "bevis" for at 1 == 2, som baserer seg på at man ikke ser hvor feilen er. Likevel, ikke det viktigste.
Jeg er enig i dette, skjønte bare ikke konkret hva i min argumentasjon som rammes av det.
Ser ikke argumentet om entydighet eller hvorfor det er relevant - formuleringen "ondskap" er definitivt vag, men heller ikke poenget slik jeg leser den. "Ondskap" leser jeg som en stand-in for "generelt jævlige ting", som også er vagt. Det har likevel lite å si om man snakker om kreft eller krig - utover at det virker litt douchy av Gud, og direkte unødvendig.
Poenget var at "jævlige ting" kan være nødvendig for et større gode, eller kan være et uunngåelig resultat av å unngå et større onde. Det er jo ikke egentlig paradoksalt, men ganske dagligdags. Jeg synes i alle fall det er logisk at en autentisk relasjon forutsetter frihet til å velge den bort - og dermed at en autentisk relasjon med Godheten(TM) forutsetter mulighet for å velge fravær av det gode. Gir ikke det mening?
Med det sagt legger jeg ballen stort sett død for mitt vedkommende. Er så useriøs, vett'.
Stort sett død? Den triller litt, liksom?
Får litt blandede signaler her, du er klar på at du ikke er interessert i diskusjonen, men kommer jo også med en rekke innspill til å fortsette den. Det føles litt masete å svare på dem, men santidig teit å ikke gjøre det. Du får gjøre som du vil med det. En autentisk meningsutveksling fortsetter tross alt friheten til å velge å la være å delta.
