selvfølgelig tror jeg på Gud. han har aldri løyet eller egentlig sagt noe som helst til meg, så har ingen grunn til at jeg skal være noe særlig skeptisk mot kar'n.

disse som prater på vegne av Gud derimot har jeg lite til overs for. viser tegn til null kritisk tanke, på godt og vondt, så setter de på en måte livet sitt litt på vent i den antagelsen/forhåpningen om at hvis man bare unngår alt av moro i dette livet, blir det helt rått i det "neste liv" eller "himmelen", eller hva det nå er lovet at de skal få, som også kun blir ansett som sannhet på vegne av hva noen har hørt fra en kompis at Gud en gang (kanskje) har sagt.

det blir bare tullete, og forøvrig, hvis det finnes en Gud, sitter'n antageligvis med tidenes største facepalm. snakk om frekkhet, da!? her han mekka en hel planet for oss, med helt sinnsyke fenomen som vegetasjon, reprodusering, tyngdekraft, termodynamikk, vann og alle de andre elementene. for ikke å snakke om alle de andre tingene der ute som planeter og diverse man finner i universet. de har alt det der å rutte med, laget kun av Gud og er guds gave til oss (ifølge dem), men om vi fikler med ingenting av det, så får vi plutselig en helt ny, mye kulere en, seinere?! kravstort og helt misforstått spør du meg.

samme logikk brukes til at jeg ble jo skapt av Gud. jeg fikk jo evnen til å tenke selv fra Gud. jeg fikk jo også den spennende følelsen av oppdagelse av Gud. hvor mye skal fyren hinte om hva han tenker vi skal gjøre før de endelig skal få opp øynene sine?