View Single Post
Sitat av robhol Vis innlegg
Gud i en abrahamittisk forstand (jødisk, kristen, muslimsk) er en innlysende løgn for meg. Anta at Gud er allmektig, allvitende og elsker alle uforbeholdent - med forbehold om alle forbeholdene. Så, vi bor i en perfekt skapelse, i henhold til Guds plan. Men... det gjør vi jo ikke. Vi ser tvert imot at verden er et ganske røft sted til tider, fullt av krig, sult, lidelse, barn med kreft, osv. - så hvorfor suger verden?

Forklaringen på dette blir ofte "fri vilje". Kreftceller utviser ikke mye kapasitet for frie valg, så allerede der faller jeg egentlig litt av, men la gå.

For det første: hva er poenget? Hvorfor er det viktig for Gud at vi har fri vilje? Er det nødvendig? Hvis skapelsen har en eller annen plan, hvorfor inkluderer denne planen instruksjoner om å ikke følge planen? Kunne man ikke ha laget en plan som er bedre i utgangspunktet, når man er Gud?

Og så da? La oss anta at vi "trenger" fri vilje av en eller annen årsak. Hvorfor må utprøvelsen av denne resultere i så mye jævelskap? Kunne ikke Gud bare designet universet slik at dette ikke er et problem?
Vis hele sitatet...
Denne (relativt vanlige) argumentasjonen tyder på at du ikke har satt deg så dypt inn i disse religionene. Hvilket er helt rimelig all den tid du ikke tror på det, men jeg har sansen for å møte et livssyn med åpenhet og et forsøk på forstå det på dets deres egne premisser dersom man først skal engasjere seg i diskusjonen:

Et menneske skapt i Guds bilde, skapt til samfunn med Gud, må nødvendigvis ha fri vilje. Det er en forutsetning for en hvilken som helst autentisk relasjon at det er et alternativ å velge det bort - og da er selvsagt kjennskap til alternativet også nødvendig (kunnskspens tre og så videre). Hvis Gud er sannhet, godhet, hellighet etc så må det eksistere noe som er fravær av disse, og et menneske med en åndelig dimensjon må kjenne til det. Du kan ikke være uskyldig om det ikke eksisterer synd, eller om du ikke kjenner til den (det er med andre ord forskjell på uskyld og naivitet). Hvorfor Gud skapte noe som helst sier vel ikke fortellingen så mye om, bortsett fra at "han så at det var godt". Men hvis han altså skulle skape et menneske som han skulle elske og som skulle få det ultimate privilegiet å kunne ha en relasjon til Gud selv, så kommer man logisk sett ikke utenom fri vilje og syndefall. Hele perspektivet på hva som er viktig i kristebdommen gjør lidelse på gjorden ganske mye mindre viktig enn det gjør fra et rent jordisk perspektiv. Akkurat det deler det jo med mange andre livsssyn også, det er ikke noe universell enighet om at av fravær av lidelse er det ultimate målet på et en god verden.

Nå tror jo ikke jeg på dette selv, men jeg har av ulike grunner litt innsikt i materien. Det er plenty av gyldige filosofiske grunner til å ikke tro på det, men som verdensbilde er det ikke så overladisk, inkonsistent og banalt som man får inntrykk av fra enkelte utøveres praksis og den jevne ateists analyse.

For å svare TS: Nei, jeg tror ikke på noen gud eller guddommelighet. Jeg tror heller ikke på et rent materialistisk verdensbilde, men det er av filosofiske grunner, ikke religiøse, og jeg mener bestemt at materialisme ikke er noen forutsetning for vitenskap slik mange virker å dogmatisk insistere på. Jeg tror ikke på noen diffus skaperkraft eller vilje, noe overnaturlig, eller noen som helst teleologisk mekanisme bak det som eksisterer og skjer.
Sist endret av *pi; 21. november 2022 kl. 21:36. Grunn: Automatisk sammenslåing med etterfølgende innlegg.