Sitat av
Anonym bruker
Ikke for å kapre tråden helt, men siden det er mye her jeg kjenner meg igjen i og egentlig ønsker svar på selv så legger jeg til mine erfaringer.
For min del så er en stor del av problemstillingen nettopp det at jeg ikke klarer å sette ord på ting, og det blir vanskelig å komme frem til noe. Det virker som om psykologer responderer dårlig på dette. Jeg skjønner jo det blir vanskeligere for de, men jeg sitter alltid igjen med følelsen av at det er jeg som burde vite alt på forhånd. Nesten som om en supportarbeider ikke kan hjelpe noen med en ødelagt datamaskin, fordi kunden selv ikke vet hva som er galt med datamaskinen. Kanskje en dårlig sammenligning, men det er følelsen jeg sitter igjen med. Jeg vet at "datamaskinen" ikke fungerer som den skal, men får ikke noe mer enn en bekreftelse på at det stemmer, og så kan de ikke lenger forsvare tidsbruken uten å komme noen sted.
Jeg skulle ønske jeg hadde økonomien til å bare prøve private psykologer, det virker mye bedre. Henvisning til privat psykolog med refusjon er rett og slett ikke mulig, ingen ventelister er åpne. Legen min endte opp med å henvise meg til DPS igjen, men de sa rett ut at det var så kort tid siden jeg hadde vært der sist at de synes ikke det var noe poeng i at jeg skulle komme tilbake dit enda. Jeg ble tatt "off guard" denne morgenen, da det plutselig var to stk som skulle utspørre meg, noe jeg ikke var klar over eller forberedt på. I kombinasjon med lite søvn var det nok ikke rette dagen, og med litt dårlig inntrykk av DPS fra før, og en litt dårlig dag, endte jeg opp med å bare si meg enig. De skulle i det minste henvise meg til et annet sted, men jeg har ikke engang klart å finne ut hvor dette stedet er eller hva de har å tilby.
Grunnen til ranten min er fordi jeg kjenner meg igjen i mye av det TS kommer med. For min del betyr det at jeg til slutt faller litt mellom to stoler, der jeg ikke har råd til private alternativ, og tilsynelatende ikke passer inn som pasient hos DPS. Da synker man nesten bare enda lenger ned, for man fant endelig motet til å spørre om hjelp, og så ble man til slutt bare avvist av de som skulle hjelpe. Akkurat nå er jeg nesten bare heldig som har en flink lege, men det er jo ikke akkurat riktig felt for en allmennlege, så man føler seg litt fortapt.
Det jeg savner litt fra psykologer, er å stile spørsmål. Jeg skjønner at det kan være vanskelig også, for de skal jo ikke stille ledende spørsmål der det gjerne er forventet et "riktig" svar. Likevel hadde det vært fint med spørsmål som "tenker du noen ganger på å ta livet ditt" eller "tenker du at det og det symptomet er dominerende for depresjonen din" og slike ting. Jeg er heller ikke så fan av den normaliseringen av dårlige følelser og tanker. Ja da, de fleste går gjennom en periode i livet hvor ting er sårt og man føler seg utilstrekkelig, majoriteten av befolkningen vil før eller siden gå gjennom en depresjon. Men når jeg har hatt de samme tankene og følelsene i mange år (jeg tenker det er mange når det er snakk om 10+ år), så føler jeg et behov for å høre at det ikke er "normalt" at jeg skal ha det slik. Men psykologen jeg gikk til sist, ga meg inntrykk av at mine følelser og tanker er helt rettferdige og normale, og at jeg bare må "skjerpe meg". Vel, hadde det å skjerpe seg vært nok, så hadde jeg jo ikke vært deprimert, jeg hadde fiksa å være sosial, jeg hadde fiksa å sitte på skolebenken. Jeg sier ikke at jeg ønsker en merkelapp som syk eller deprimert, men mer en forståelse for at tankene og følelsene mine er kaotiske og irrasjonelle, selv om jeg selv ikke skjønner at jeg er irrasjonell alltid.
Sist jeg var på DPS ble jeg forflyttet til ressurstjenesten i kommunen, fordi jeg og min daværende psykolog ble enig om at behandling på det gitte tidspunktet, ikke var mulig. Jeg var for langt nede og umotivert for behandling. Dette er noen år siden. Da ble vi enige om at jeg heller skulle ha støttende samtaler med en psykiatrisk sykepleier. Jeg fiksa det ikke, og backa ut. Dette skjedde også fordi psykologen min skulle slutte, noe som var en stor skuffelse for meg, fordi jeg likte henne godt og orket ikke bli kjent med en ny.
Sitat av
Ikkemathias
En god del av behandlingen består av at du får samlet tankene dine, og at behandler hjelper deg og tenke klarerer også. Her er det ekstremt viktig å være åpen og finne en du klikker med.
Noen ganger kan det og være nyttig med en diagnose og medikamentel behandling.
Det er viktig at du genuint innser problemet og genuint ønsker å jobbe med det.
Men for guds skyld, jeg er på veldig tynn is her, og har null medisinsk utdanning.
Edit: Vil også legge til at ingen kan kurrere deg. Til syvende og sist må du gjøre grovarbeidet selv. Men det finnes både god hjelp å få, og plenty av mennesker som er villig til å støtte det.
Tviler på at noen vil ta seg bryet, men jeg personlig fikk stort utbytte av denne:
https://m.youtube.com/watch?v=REjUkEj1O_0
Ja, og det blir jo et prosjekt i seg selv siden jeg har så svimlende mange tanker på en gang. Jeg tenker og tenker hele tiden, og hodet får aldri fred. Noen ganger tenker jeg meg gal. Det er ikke så ofte jeg finner ting å gjøre som kan få tankene mine over på andre ting. Noen ganger fungerer det med jobb, men jeg har dager på jobb hvor jeg merker at jeg ikke helt er til stede i samtaler og går mest i min egen verden.
Har vel så smått begynt å innse hvor mye av livet mitt depresjonen har tatt. Skolegang, et sosialt nettverk. Skal ta meg tid til å se på videoen du linket til.
Sitat av
Anonym bruker
Anbefaler å ha god tillit til legen, eller finne en fastlege som du har god dialog med.
Om du skal gå for antidepressiva så er det er ingen "one glove fits all" medisin, noen medisiner har bare bedre statistikk enn andre. En medisin som løser alt av psykiske lidelser for en person kan gi en annen store bivirkninger.
Selv har jeg prøvd alt mulig av forskjellige antidepressiva og alternativ medisin, for meg funker antidepressiva best i kombinasjon positive ting jeg kan gjøre for at behandlingen skal ha en meningsfull innvirkning i livet mitt. Kan være trening, mindfulness, terapi eller en ny hobby for eksempel.
Det tar tid, er der selv etter over et tiår, men man kan alltids gjøre fremskritt og man kan ta stor lærdom i det også, man kan gjøre det til sin egen styrke på en måte. Visdom man kan dele med familie og nære når de sliter med litt av det samme
.
Jeg vurderer å be om henvisning til en psykiater, og samtidig henvisning til DPS. Jeg tenker jeg bør spesifisere hvor ofte jeg har selvmordstanker, men jeg er usikker på hvor mye jeg bør si. Bør jeg fortelle om metoder og planer? Hva om det inkluderer bilkjøring, kan førerkortet mitt stå i fare da? Det jeg tenker jeg kan fortelle om er at jeg de siste årene ikke har sett for meg et nytt kommende år og heller ikke lagt planer for livet videre, jeg sparer for eksempel ikke penger fordi jeg tenker at jeg uansett ikke vil trenge det om noen måneder, fordi før eller siden klarer jeg å bygge opp nok mot til å avslutte alt. Jeg er ikke suicidal akkurat nå, forresten. Rundt nyttår bruker jeg alltid å være ganske langt nede fordi jeg gruer meg til et nytt år og enda et nytt kapittel i livet. Men syns det er vanskelig å være åpen om selvmordstanker, mest av alt er jeg redd for at det ikke skal bli tatt seriøst. Jeg har virkelig hatt planer og ønsker om å gjennomføre det. Jeg er drittlei livet, jeg klarer ikke se hvordan det skal bli bedre, jeg syns det er meningsløst og jeg syns livet mitt i forhold til andres er fullstendig ubetydelig. Akkurat nå er jeg ikke suicidal eller noe slikt, men dette er vanlige tanker for meg.
Men ja, skal få ordna meg legetime til uka. Eller neste uke. Jeg har iallfall planlagt det, og tenker på det. Det er jo en start.