View Single Post
Nå er det på tide å prøve seg på litt substans her. Mye babling i vei om alt mulig av minimal betydning.

Det er gått litt over 10 uker siden jeg "flyttet vekk og ble ferdig med alt"... Selvfølgelig var det ikke så fort gjort. "Tøffetom relapset som vanlig, det er bare et spørsmål om tid før han faller helt utpå igjen".. Begge deler er like fjernt fra sannheten.

Så hva har egentlig skjedd på disse ti ukene? Hvor er jeg nå relativt til da? Om det i det hele tatt går rett vei, hvor langt er det igjen? Hvem har jeg egentlig vært, hvem er jeg, og hvem vil jeg bli? Dette høres kanskje ut som pretensiøst piss fra en selvhøytidelig dimling, men det får så være. Søvnløse netter og maktesløse dager har resultert i utallige timer med total inaktivitet - sannsynligvis har jeg ligget mer i sengen og sett i taket enn jeg har sovet denne tiden. Og det er jo bare å se for seg; du får reinstallert følelsesregisteret, alene et fremmed sted, du føler deg svak og du er usikker på om du egentlig duger til noen ting.. Alt som har skjedd de siste årene har du husket hele veien, men da som upersonlige hendelsesforløp - historier nærmest. En etter en finner de veien til bevisstheten din, og når først et minne har begynt å manifestere seg er det ingenting du kan gjøre for å slå det av. Du har sett historien mange ganger før, sannsynligvis fortalt andre om den og - uten så mye som å fortrekke en mine. Men nå kommer hele pakken for første gang; du ser all lidelsen til de involverte, ondskapen og egoismen som forårsaket den.. og du ser hvor du selv sviktet som menneske...

Det er bare en måte jeg klarer å fungere noenlunde på i en slik situasjon, og det er ved å overbevise meg selv om at jeg ikke er den personen jeg minnes.. Kun gjennom handling kan noe slikt bevises, og selv da har en ikke kommet lenger enn at det er mulig å føle lykke gjennom andre positive impulser... Når jeg etter noen uker ble betatt sånn som vi mennesker blir, da innså jeg at jeg ikke hadde hatt sånne følelser av attraksjon på mange, mange år.. Men romanse innenfor disse premissene er helt meningsløst. Når det å utrette positive ting i handling blir en forutsetning for å kunne føle lykke, og lykken avhenger av at en annen person vil satse på deg.... Vel, hva skjer da når du går på en liten smell, ikke fikk til det du hadde satt deg som mål eller for den saks skyld bare overveldes av selvforakt?

En veldig klok frøken fikk meg til slutt til å innse at dette ikke var noe jeg var klar for, enda. Jeg gikk på en liten smell igjen, men nå noen uker etter så er jeg genuint lykkelig igjen. Jeg innså for noen dager siden at jeg følte meg
lykkelig, nøktern og alene. Selvfølgelig bare for noen timer, det sørger jeg selvsagt for. Det er veldig rart, hjernen min jobber hele tiden med å skulle estimere resterende tid før "lykken" glir over i nedtur. Jeg klarer ikke å slappe av når jeg har det bra, klarer ikke å tro på at det kan vare mer enn noen timer.. Og da gjør det ikke det heller.

Men det er vel med det som med alt annet. Bare fortsette å prøve.

En ting er ihvertfall sikkert, og det er at å slutte med dop i seg selv ikke er mer enn en liten forutsetning for å komme i gang med den virkelige jobben. Folk har liksom en illusjon om at det å være narkis er så forferdelig vanskelig, at det er så synd på oss og sånn.. Men det er faen meg mye vanskeligere å bare leve et fullverdig liv.

DISCLAIMER: freak er et av de stedene jeg fordriver tid jeg uansett ikke er opplagt/motivert/nøktern nok til å gjøre selv grunnleggende oppgaver.

Problemet er at det er da jeg snakker mye med damer og.. Så de tror jo jeg er gal hvis ikke jeg passer på. Klarer fint å være normal når jeg må, blitt for gammal til å kaste vekk tid, så dette må ta slutt med en eneste gang. Moder lan bare slette våset
Sist endret av Tøffetom; 19. oktober 2015 kl. 20:25. Grunn: Automatisk sammenslåing med etterfølgende innlegg.