Tok det opp med hu. Fikk da høre at hun likte å fokusere på følelser og mente at en diagnose kan skade mer enn den kan komme til gode. Ser argumentene imot, men jeg er overbevist at en diagnose vil hjelpe indirekte. Hva skal jeg gjøre?? Hun er en grei psykolog altså, men akk det der var ganske negativt. Det burde jo være opp til meg om jeg vil sjekke om jeg har en diagnose når vi betaler 1000kr timen?! Eller er det kanskje at problemene mine ikke er seriøse nok.

Virker nesten som at det ikke er noe særlig hjelp å få før det går sikkelig ille. Hadde en ekstrem energi boost tidligere, da alt føles veldig svingete. Mener da allikavel at selvmordstanker ikke er noe en frisk person går å tenker på.

Har vært så langt nede at jeg vurderte å gjøre noe veldig dumt sånn at folk skulle se at jeg sliter. Er ekstremt lei av å høre «det er en del av det å være tenåring» eller «alle har det sånn engang iblant» «jeg er også sliten» «du hjelper ikke til med noenting hjemme, skjerp deg!»

Hvis alt jeg gjør er så jævlig feil, hvorfor gidder folk å bruke tid på meg. Send meg til psykiatrisk avdeling så blir alle kvitt meg. Eller bare drit å bry seg. La meg gå til grunde. Ikke som at jeg fortjener oppmerksomhet.