Det er mye det går an å kritisere Lishaug for, men det virker som at mange debatanter(ikke nødvendigvis på dette forumet) har et så sterkt behov for å kritisere, at de tillater seg å bruke usakelig kritikk.

Slik jeg ser det har Listhaug i denne saken satt fokus på at internasjonale medier beskriver Norges innvandringspolitikk som streng, noe hun ber sine følgere like&dele.
Det skal en god dose vondvilje til for å tolke dette til at "Listhaug liker at barn er redde og gråter", som typisk nok har blitt et mantra for enkelte debatanter.

Denne formen for skyttergravskrig i debatten gjør ikke at mange mennesker endrer mening om saken, siden de fornuftige argumentene drukner i all ropingen (eller hylingen, som tydeligvis er et mer tidsriktig begrep)

Jeg stusser over at ikke flere av de som anklager Listhaug/FrP for å skape en polarisert debatt, innser at de er skyldige i akkurat det samme som de kritiserer motstanderen for.