Jeg haster aldri med å prøve en ny full tripp med LSD eller sopp.
Etter hver tur føler jeg meg ganske mettet og det går lang tid mellom turene, det er nok fordi inntrykkene og opplevelsene er så sterke.

Min siste tur i sommer følte jeg meg klar for å prøve ut LSD mot angsten og usikkerheten min.
Angsten ballet på seg veldig fort rett før virkningen startet, men så fort jeg kjente igjen trippe-omgivelsene følte jeg meg tryggere og i kjent mentalstate.

På de store bølgene før peaken får jeg fort tanker som, "hvorfor gjør jeg dette her egentlig"? Også får jeg en tanke om at jeg egentlig kunne la være å gjøre det. Men når jeg slipper tankene løs, og prøver å la hodet flowe med, så kjennes det godt.

Også begynner jeg å tenke på angsten og usikkerheten min, om at det bare er en tanke i mitt eget hode som jeg selv utløser.
Men man finner egentlig ikke noe svar på det, man får tenke om det på en annen måte, fra flere vinkler, dimensjoner, you name it.

Egentlig så liker jeg best etappen på LSD etter peaken, når man kommer litt til seg selv og føler seg mer rekreasjonell, enn supertura.
Følelsen av total komfort som slår inn uten noen bekymringer og kun positive tanker. Det er denne delen som får meg til å ville gjøre det igjen.

Selve turen i sin helhet eller LSD som virkemiddel, føler jeg hjelper automatisk på angsten min. Etter turen så er alt helt borte, og jeg undrer meg hver gang over hvor mye det hjelper som et medisin. Ellers føler jeg at jeg ikke vil ta det mer, men virkningen som medisin og utkobling jakter meg tilbake med spenning hver gang. Jeg får aldri en følelse av at jeg gleder meg til å ture, det er mer spenningen og det uante som venter.
Hva kan dette gjøre for meg denne gangen?

Så jeg kan alltid si at jeg ikke vil ta det lenger, men det er noe som drar meg tilbake og jeg kan vente lenge med å prøve det igjen.