Punkt 1:
Som sagt, det er opp til hver enkelt person å tolke sine egne opplevelser gjennom de forutsetningene og erfaringene man måtte ha.

Om du møter en entitet som tilsynelatende virker intelligent, så kan du for eksempel tolke dette som en refleksjon av din egen bevissthet, eller av ubevisste prosesser i sinnet og kroppen din. Du kan se på det som et symbol eller en metafor på naturen og kosmos, eller som en personifisering av Gud. Du kan se på det som hva du vil, fantasi er en mulighet det også, men én ting er sikkert, et eller annet sted kommer det fra, og opplevelsen du har av det er like virkelig som en hvilken som helst annen opplevelse.

Det er med andre ord mange alternativer å velge mellom, og det neppe din oppgave konstantere hvilken verdi dette kan ha for andre mennesker enn deg selv..


Punkt 2:
Om du ser på religion og spiritualitet opp gjennom historien så kan kilden til det aller meste spores tilbake til visjoner og mystiske tilstander på en eller annen måte.

Det begynner nesten alltid med en personlig opplevelse, et møte med en engel eller en Gud, en demon eller en åndelig skikkelse, alt etter som hvordan det tolkes. Så blir dette skrevet ned slik at framtidige generasjoner kan leve på andre menneskers opplevelser istedenfor å oppsøke disse tilstandene på egenhånd.

På denne måten mister mennesket kontakten med det spiritualitet egentlig handler om, personlige opplevelser, og religion blir i stedet en måte å kontrollere massene på. Altfor mange mennesker ender opp med å basere livene sine på opplevelser som en eller annen snekker hadde for flere tusen år siden i stedet for sine egne, men heldigvis finnes det fortsatt de som velger å oppsøke mystikken personlig.

Dette har ingenting med guder som prøver å oppnå popularitet å gjøre, det handler om hvordan menneskeheten velger å tolke de opplevelsene som er tilgjengelige for seg, gjennom de sanseapparatene vi er utstyrt med, de intellektuelle evnene våre, og naturen vi lever i..