Personlig tror jeg det snarere er menneskets ønske om å ha en større mening med livet som er religionens levebrød, og dette er da korrekt som du skriver "er noe vi har innenfra". Foreldrene har utvilsomt stor påvirkningskraft, når det gjelder religion, men også ved andre aspekter av livet. Jeg mener det derfor er viktig at foreldre fungerer som veiledere, og ikke bestemmer (les: "hjernevasker") avkommets vurderinger og tanker rundt livets store spørsmål. Mine barn kommer ikke til å innvies i noe religiøst, før de selv er modne nok til å ta avgjørelsen. Om mitt barn mot formodning skulle eksempelvis la seg døpe i en senere alder, vil jeg også tro innvielsen og religionen spiller en større positiv rolle i mitt barns liv, da det er selvvalgt.
Mennesket har en tendens til å trives med sine frie vurderinger og valg bedre enn sine påtvungene.