Hei,

Svaret denne personen gidde deg er så klart ikke normalt, og en gjennomsnittlig nordmann hadde nok aldri sagt noe sånt til en ukjent på gaten. Når det er sagt, kan det ha oppstått en del misforståelser.

De fleste mennesker liker ikke å bli tilrettelagt, og kanskje enda mindre i offentligheten. Etter min erfaring kan det raskt oppstå uventede reaksjoner når man presser andre ut av "reiret sitt" ut. Setningen "Sånt er ikke ok i Norge" kan tolkes på flere måter. Den kan tolkes som du gjør, rett frem, men den kan også tolkes som litt spydig og sarkastisk.

For eksempel vil mange kanskje tenke at det er litt ironisk at du sier det på en måte som om at du kjenner Norge bedre en han/hun, når du selv ikke er norsk (om man tydelig ser eller hører et avvik fra "typisk norsk"), og samtidig prøver å belære andre om hvordan en tilsynelatende norsk person skal oppføre seg. Man kan nesten sammenligne det som en fornærmelse som om at du er "mer norsk enn han/hun", selv om han er født og oppvokst her. På den måten kan han/hun føle seg truffet.

Jeg ville også vært litt obs på hvordan man tilrettelegger andre. Det er for eksempel litt dumt å tilrettelegge noen for noe som viser seg å være noe helt annet en hvilken oppfatning man hadde av situasjonen. Du visste for eksempel ikke hvilken relasjon de to personene hadde, at situasjonen kanskje ikke var så seriøs som du oppfattet den eller lignende. Dette er nok en av de mange grunnene til at en gjennomsnittlig nordmann kanskje ignorerer slike scener med mindre de er hundre prosent sikker. Som ordtaket sier, "man er uskyldig frem til det motsatte er bevisst", og man trenger klare fakta før man karakteriserer noen som skyldig.

Vi har alle forskjellige væremåter og kulturforskjeller kan gi en forskjell på hvordan vi oppfatter ulike situasjoner. Ja, nordmenn kan nok oppfattes som innesluttet og kanskje litt fremmedfiendtlig, men det samme kan også sies andre veien.

For eksempel har jeg en oppfatning av at innvandrere ofte har en tendens til å løse situasjoner "med egne hender".

Jeg velger å tro at disse oppfatningene av hverandre gjenspeiler litt om hvilket samfunn og kultur man har levd/lever i, "kulturforskjeller". Grunnen til dette eksempelet kan vel kanskje ha noe å gjøre med at Norge er en godt utviklet rettstat og har et sivilisert rettssystem, hvor kanskje mindre siviliserte land ofte har dårligere system på samme område.

En person i et mindre sivilisert land vil jo da muligens utøve loven på egenhånd i mer eller mindre grad, hvor en person i et mer sivilisert land heller ofte legger mer ansvar på den utøvende makten, politiet. Ikke fordi de ikke vil hjelpe, men fordi de ikke trenger å gjøre det (lengre), rett og slett.

Mange nordmenn liker nok å skille "nordmann" og "norsk" nettopp på grunn av stor innvandring. Grunnen til det er nok et resultat av en slags nasjonalisme, en ære til forfedrene som bygget opp dette landet. Selv har jeg aldri tenkt noen forskjell på de to ordene. En italiener vil for eksempel være "norsk" i deres øyne fordi han klarer å snakke norsk. Men han er ikke "ekte nordmann", fordi han har ikke de sterke særpregene man gjennom historien kan definere som særlig norsk. "Norsk statsborger" eller "norsk-italiener" er vel mer passende i deres øyne.

Om du ønsker å bli kalt "nordmann" må du derfor har særpregene som "nordmann" karakteriseres som. Det vil derfor si å gjenspeile de norske verdiene og den norske kulturen. Om en innvandrer tviholder på kulturen fra opprinnelseslandet vil han derfor forbli en "innvandrer", ikke "nordmann".